Greifilm fortsetter høytidstemaet og hopper inn i julefilmenes verden. Trading Places (eller Rollebyttet som vi ofte får den presentert i Norge) er kanskje ikke en typisk julefilm der oppe med Home Alone, It’s a Wonderful Life eller Die Hard, men likefullt en juleklassiker som ofte blir nevnt lengre nede på lister og samlinger av julefilmer.
En stor komedie fra den tida hvor store komedier kunne bli laget. Morsom er den, men den er også hjelpeløst utdatert er jeg redd.
We can make it baby, me and you!
De gamle snobbene Randolph and Mortimer Duke steller i stand kaos da de inngår et skjebnesvangert veddemål om arv og miljø.
Den ene gamle fisen vedder at han kan plukke hvem som helst, og gitt at han får alle midler og privilegier vil han kunne gjøre suksess. Samtidig, dersom du likeledes frarøver en overpriviligert og suksessfull fyr absolutt alt i livet, så vil han omsider ty til et kriminelt liv for å overleve. Med andre ord, at miljø er alt og arv er ubetydelig.
Duke brødrene plukker den småkriminelle svindleren Billy Ray Valentine, spilt av Eddie Murphy, og plasserer han rett inn livet og jobben til aksjemegleren Louis Winthorpe III, spilt av Dan Aykroyd. Winthorpe blir på sin side fratatt alt, kastet i fengsel og må kjempe for tilværelse for første gang i sitt liv.
Valentine må tilvende seg et liv med ansvar, butler og penger, noe som byr på en del morsomheter. Mens stakkars Winthorpe får kjenne hvordan de mindre heldige lever, ikke så rent lite morsomt det heller. Sammen med Ophelia, ei prostituert med et hjerte av gull (spilt av Jamie Lee Curtis), må Winthorpe klekke ut en plan for å få hevn på Duke brødrene og Valentine. Det hele skrur seg til ytterligere da Valentine og Winthorpe til slutt slår seg sammen og går etter Duke brødrene.
There’s some strange shit going on here Coleman
Denne filmen er laget i en tid hvor en komedie kunne veie litt. En komedie kunne både være morsom og den kunne komme med et budskap. Så vi begynner der. Filmens satiriske brodd er forsåvidt like skarp nå, klasseforskjellene er fortsatt gjeldende. Den sosialpolitiske kommentaren som ligger der og roter rundt i Pierre Bourdieu-land med Habitus og det der greiene, traff nok mer blink i 1983 da jappetida var i fremmarsj.
Filmen er veldig god på å skildre disse forskjellige typene rikdom som karakterene representerer. Duke brødrene med sine «gamle» penger, avlet frem i tiår og generasjoner. Winthorpe med «nye» penger som er mer abstrakte og beror helt og holdent på risiko. Ophelia med rikdom på alle andre måter enn i form av penger og ikke minst Valentine som har sin store kapital i form av ambisjon og menneskeforståelse.
Filmens store stjerne er Eddie Murphy. Han gjør som han vil og stjeler det som er å stjele av scener. Humoren i samspillet hans med Dan Aykroyd og ikke minst Butleren Coleman er det som gjør at denne filmen har fått et så langt liv som den har.
Der som filmen kanskje svikter mest, rent filmatisk sett, er når det hele skal sys sammen til noe som kan minne om et sammenhengende argument. Den sliter litt med å tilby en avslutning på filmen som står i stil med resten, men hey, det er jo Hollywood, vi forventer jo egentlig ikke så mye mer enn at det skal gå godt for våre helter.
Også da, jeg kommer ikke utenom å kommentere på filmens store svakhet, den har ikke eldes med stil. Dette er en av de filmene hvor man virkelig kan se hvor langt man er kommet i 2021 med tanke på hverdagsrasisme. For hvert år som går så er det som om noen av replikkene blir mer og mer ladde og ubehagelige.
Noen av de tidlige Disney filmene har fått en informasjonsplakat i forkant av filmen som forteller at den er laget i en annen tid og at det ikke samstemmer med dagens verdier. Kanskje vi begynner å nærme oss tiden for å vurdere det for filmer som Trading Places også?
Men for all det, Ikke at det på noen som helst måte skal unnskylde noen av de holdningene som ligger til grunn for manuset. Altså det skal mer enn en informasjonsplakat i begynnelsen av Trading Places til for å unnskylde for den helt unødvendige blackface scenen de har der mot slutten.
Det er en vrien debatt det der som jeg ikke skal begi meg for langt ut på nå, det er jo tross alt julefilm det skal handle om. Og jøss er Trading places en julefilm!
Christmas huh! I’ll give him a Christmas present he’ll never forget!
Det finnes de som er fryktelig opptatt av hva som kvalifiserer som en julefilm eller ei, i min mening kan de ta seg ei peppernøtt og slappe av litte grann. Julefilm er hvilken som helst film som drar sinnet ut av den mørke og forblåste høsten og inn i julen varme omfavnelse. Det er nå i alle fall min mening.
I tillegg til de åpenbare klassikerne som nevnt tidligere så er julefilmer for meg ofte filmer som gikk på TV rundt juletider. Filmer som ikke nødvendigvis handler om jula, men som jeg alltid så i jula. Filmer som for eksempel Steven Spielberg’s Hook, eller den nå helt glemte Robins Williams versjonen av Skipperen fra 1980 gikk alltid på TV i romjula når jeg var liten (eller kanskje det bare føltes sånn?). Å se en av de igjen nå så blir jeg trukket rett inn i en nostalgisk myk julestemning.
For ikke å snakke om Doktor Zhivago, det å se den igjen utenom juletider er for meg utenkelig, men hvis jeg setter den på sånn mellom Lucia dagen og lille julaften så er det som om å ta på en god gammel genser.
Topp 5 lista – Julefilmer
- National Lampoon’s Christmas Vacation – Blir liksom aldri lei av denne her jeg. Den er like morsom hvert år.
- Die Hard – For noen er det sølvguttene som ringer julen inn, for andre er det Bruce Willis i ventilasjonssjakten.
- It’s a Wonderful Life – Frank Capra’s fremstilling av den (selverklærte) selvoppofrende amerikanske folkesjela ville vært helt absurd suspekt dersom den hadde blitt gitt ut i dag. Men det gjorde den heldigvis ikke og vi kan sette oss ned med James Stewart hele jula og humre og kose oss.
- The Apartment – Som julefilm er den kanskje ikke helt der oppe på de fleste lister, men den er absolutt en høydare. Billy Wilders store komedie om singelliv, ambisjoner og kjærlighet glir rett inn i juletida som spagetti gjennom en tennisracket.
- Home Alone – Julefilmenes svar på Mariah Careys juleplate. Det er en aldri så liten overdose jul, men det er jo akkurat det vi er ut etter er det ikke det?
Når det kommer til Trading Places er julekoblingen helt åpenbar. Det hele foregår i romjula- Det er julepynt overalt, det er masser av grå-svart slaps i veikanten. Firmaets julefest får vi også delta på, en fest som inkluderer en uforglemmelig bevæpnet nisse med lommene fulle av diverse stoffer.
Og ikke minst er det en moral i det hele, man skal ikke leke gud med andre mennesker. Duke brødrene er anti-julen personifisert, og Jamie Lee Curtis er Maria Magdalena. Det er en film om at man ikke skal ta noen eller noe for gitt og det er ikke minst en fortelling om at det bor noe i oss alle.
Ja også er det vel strengt tatt en fortelling om at penger er det viktigste i verden, og at man må klare å grabbe til seg de gryna for å være lykkelig. Det er jo julestemning fra Hollywood tross alt.
Trading Places en morsom og smart film som er hjelpeløst utdatert på enkelte områder. Summa summarum, den er helt grei. Men julete, det er den.