Greifilm runder av høytidssesongen med nyttårsfilmen og ti-års jubilanten New Year’s Eve. En skikkelig bløtekake av en film, en sukkersøt monstrositet som gir inntrykk av at det er mange lag å nyte da det vel egentlig bare er krem.
På selveste nyttårsaften følger vi flere historier som alle leder oss inn mot samme hendelse, nemlig denne berømte nyttårsseremonien med den der svære kula i New York.
Vi har kokken som ikke har tilgitt sin superstjerne ekskjæreste, førstegangsforeldre som kjemper for å føde nyttårsbabyen, den håpløst romantiske nyttårsfornekteren som setter seg fast i heisen sammen med ei mystisk jente.
I tillegg har vi en rikmannssønn som ikke kan glemme et tilfeldig møte et år i forveien, mora som ikke vil gi slipp på tenåringsdatteren, prosjektlederen med høydeskrekk, den oversette sekretæren som sier opp jobben sin og budet som vil gi henne en dag hun ikke vil glemme. Ja, det er sikkert noen jeg har glemt her også. Poenget er jo selvsagt at disse historiene vikles inn og ut av hverandre før det hele snurpes sammen sånn cirka midnatt den 31. desember.
There’s gonna be more celebrities here than rehab
I 2003 slo rom-com bomben Love Actually ned i Hollywood. Richard Curtis’ film overgikk alle forventninger og er blitt en aldri så liten klassiker.
Antologifilmen flettet romantiske tråder inn i hverandre og det hele ble det perfekte eksemplet på hvordan man kan lage flere mindre filmer om til en storfilm uten å miste noe av momentet.
Ikke bare var det en vellykket film, men det var også den nyere tids største julefilm. Den har blitt vist i alle land i forbindelse med jul etter sin premiere og vil nok fortsette med det i all overskuelig fremtid.
I etterkant var det flere som forsøkte på det samme. Den amerikanske regissøren Garry Marshall har ikke bare prøvd en gang, men hele tre ganger på å oppnå noe av den samme magien med sin trilogi Valentine’s Day, New Year’s Eve og Mother’s Day.
I disse filmene teppebomber Marshall oss med et blendende arsenal av flinke skuespillere og strør om seg med flust av plotlinjer og karakterutviklingskurver.
Vi kan begynne der da. Denne filmen er så stjernespekket at de gjør det til en intern vits i begynnelsen av filmen og jeg skjønner ikke helt poenget. Altså for all del, hvis Matthew Broderick ønsker å være med og levere tre setninger som borgermesteren så jeg jo det sikkert kult, men det kunne jo vært hvem som helst.
Vaktmesteren som redder Aston Kutcher ut av heisen må ikke være Jim Belushi, det kan jo, men det må ikke. Det er helt greit at 90-talls fenomenet Alyssa Milano spiller en tilfeldig sykepleier som leverer fire setninger, men igjen, det kunne like godt vært en statist. Selveste John Lithgow hadde kanskje en halv innspillingsdag på settet til denne filmen, han sitter bak en pult og har ett og et halvt minutt skjermtid.
Alle disse smårollene som de fyller med velkjente fjes kommer nok litt i veien for historiene de ønsker å forteller tror jeg. Man sitter og tenker «Å det er jo ho der!» eller «Hvem er nå han?» i stedet for å høre hva de faktisk formidler. Form over innhold, er det ikke det man sier. De gjør det de kan for å ligne mest mulig på Love Actually.
Og dette er den største svakheten til denne filmen, den havner komisk tett opp mot sitt store forbilde. Det fører til anstrengte og lite troverdige scener. De kjører for eksempel en voice-over i begynnelse og slutt for å uten tvil etterape greia om ankomsthallen på Heathrow i Love Actually.
De tvinger filmen inn i en uforklarlig scene hvor Hilary Swanks karakter, lederen for Times Square Alliance og ansvarlig for nyttårskveldens hendelser, gir en pressekonferanse. En direktesendt pressekonferanse som tydeligvis alle ser på (?).
Altså under de første månedene med Corona-pandemien så satt vi klistret til skjermen når Erna og Bent leverte oppdateringer, men utover det så er det vel ikke så mange som benker seg ned for å se på direktesendte pressekonferanser?
Grunnen til at de skviser denne inn er jo at de trengte et bindende ledd i historiene for å synkronisere. De ønsker selvsagt også at den skal ha en lignende filmatisk effekt som Hugh Grants Statsministertale i Love Actually. Når han inspirerer karakterene i de andre fortellingene ved å holde en direktesendt tale hvor han tar stilling til Amerikansk utenrikspolitikk. Men fra en Statsminister som adresserer politisk maktfordeling, til en lokal næringslivsleder som snakker om kjærlighet så er det et hav av distanse.
I never understand people with hair
New Year’s Eve vellykket er i de små scenene og i noen av utvekslingene. Det er høy humrefaktor når Josh Duhamel’s karakter Sam Ahern Jr., får et møte med småbyliv og Larry Millers bilbergingstjenester.
Det morsomste segmentet i sin helhet er nok Jessica Biel, Seth Meyers, Til Schweiger og Sarah Paulson som står for med sitt race om å føde nyttårsbabyen.
Av alle de 8 ulike segmentene i denne filmen så er det kanskje bare et par som jeg tror kunne fungert som en fullengder i seg selv. Det er den overnevnte fødselshistorien, også er det Zac Efron og Michelle Pfeiffers realisering av nyttårsforsett. De to har litt kjemi på skjermen, og ideen med et ungt sykkelbud som hjelper en grå peppermø oppfylle en slags bucket list er nok noe som noen kunne ha klart å strekke ut til halvannen time.
Det svakeste segmentet er uten tvil Katherine Heigl og Jon Bon Jovi som gnisser i mot hverandre som to biter faktor 80 sandpapir. Det er oppriktig dårlig, sånn skikkelig dårlig. Heigl er en veldig lite troverdig kokk og Bon Jovi er, paradoksalt nok, en veldig lite troverdig rockestjerne.
Jon Bon Jovi er så grassalt malplassert i denne filmen. Altså både personen som har stått for castingen av han og sminkøren som har gitt han den latterlige tupeen burde virkelig gå en runde med seg selv. Det er leserbrev-nivå dårlig.
Generelt sett så vil jeg si det at i og med at filmen har så mange stjerner som den har, bidrar til at de fleste scenene går bra. Det ruller og går og vi følger med. Robert DeNiro, Halle Berry og Hilary Swank kunne spilt noen av disse scenene i halvsøvne og deres åpenbare kvaliteter bidrar til at dramatikken sitter temmelig bra og mange av de mer emosjonelle scenene i filmen er gode.
Topp 5 lista – Antologifilmer
- Pulp Fiction – (end of discussion)
- Magnolia – Mesteren PTA’s store verk. Et enormt vev av høyeste kvalitet
- Short Cuts – Robert Altman var i sin prime den beste på denne typen film. Det går fort i Short cuts og den leverer innholdsmessig kvalitet i tillegg til å beholde fasongen
- Coffee and Cigarettes – Jim Jim Jim, en skikkelig pratefilm fra en tid pratefilmer var kult. Røyking, kaffe og kule cats rundt bordet.
- Paris Je T’aime – Den beste av Je T’aime serien som nå strekker over 4 byer, Paris, New York, Rio og Berlin. Filmserien er blitt kjent for å ha veldig varierende kvalitet på segmentene, men i Paris så funker flest.
We need Kominsky
Denne filmen er fra 2011 og det er sannelig ganske så tydelig. Alt fra Angry Birds til musikk, hårfrisyrer og klær oser av tiden det er spilt inn. Aston Kutchers rollefigur Randy irriterer seg over å motta mange upersonlige «godt nyttår» masseutsendte tekstmeldinger fra mennesker han knapt kjenner. Snakk om en utrolig snever 2010-ish problemstilling!
Regissør Gerry Marshall har prøvd å holde en lett og ledig tone med denne filmen. Jeg tror det er meningen at vi skal tro at skuespillerne har hatt er ustyrtelig morsomt når de har laget den. Det er til og med lagt inn noen bloopers under rulleteksten.
Det kan være gøy det altså, som regel er det veldig morsomt å se skuespillere bryte karakter og få latterkrampe, men i denne filmen så synes jeg det hele virker nærmest regissert. Det fremstår litt sånn som at regissøren har sittet der i stolen sin med en ropert og skreket ut «HA DET GØY NÅ DA FOR FAEN». Det virker i alle fall ikke som om de har det særlig gøy.
Filmen er Ikke den beste, men den har sine øyeblikk. Det er en film som er litt sånn som nyttårsaften ofte pleier å være egentlig. Gode forutsetninger og høye forventninger, men så ender det hele med en litt stusselig rakett, du vet, en av de som bare hyler på vei opp uten å smelle.
Det er vel ikke noe som heter nyttårstemning sånn sett, men på tross av sine svakheter så tror jeg nok at denne klarer å fremprovosere noen nyttårsvibber hos mange seere. Den er for all del helt grei, men kunne nok ha nådd høyere opp dersom den kanskje kuttet noen av segmentene og fokuserte mer på innholdet fremfor formen.
Kilder: