I en jungel av nye julefilmer så er det et aldri så lite julemirakel når det inntreffer en som Happiest Season. En film som ikke er hjelpeløst intetsigende, men som faktisk er helt grei.
Harper, spilt av Mackenzie Davis, tar med kjæresten Abby, spilt av Kristen Stewart, hjem til sin familie til jul. Problemet er at Harper har aldri fortalt sin familie av hun er lesbisk og Abby må derfor late som hun bare er romkameraten til Harper og slikt blir det jo forviklinger av.
Det hjelper ikke særlig at Harpers familie er en særdeles staselig gjeng hvor far er politiker midt i en kampanje. Moren virrer rundt som en slags daglig leder for farens kampanje hvor absolutt alt er en anledning for noe innhold til sosiale medier.
Harpers søstre, spilt av Alison Brie og Mary Holland, er sulteforet på fars oppmerksomhet og faller tilbake på en intern krig dem imellom om å være favoritten. Det går fort opp for Abby at denne julefeiringen kommer til å bli noe styr. Det slår sprekker hver gang Harpers fortid (familie og hjemsted) og nåtid (Abby) møtes og både Abby og Harper tvinges til mang en refleksjon over tilstanden.
Jeg vil ta en rå-sjans og si at de aller fleste har sine julefilmfavoritter innenfor de samme 20 filmene. Det er mye fordi det er begrenset utvalg, eller har i alle fall vært begrenset. Før strømmetjenestene kom så var vi velsignet med de filmene som gikk på TV eller de vi kunne leie på Videoteket og det var gjerne de 20 det.
De siste årene derimot har det gått en vanvittig inflasjon i julefilmer. Hallmark og andre lignende produsenter har forbarmet seg over temaet og ruller ut tjue-tretti nye hvert år. Hos de fleste av strømmetjenester nå rundt jul stappes kategorikarusellene med disse mer eller mindre identiske coverbildene.
En mann og ei dame, med ryggen mot hverandre, i forkanten av et snøfylt landskap. En tittel som Mr. Christmas eller kanskje Christmas Meeting eller noe sånn i en grusom kioskroman-font drapert over nederste del av bildet. Filmene er alle ræva, men det er liksom poenget også det. De handler om moderne unge voksne som er på en eller annen søken etter noe i livet, det er gjerne karrieremessig ambisjoner, kjærlighet, hevn etc. Skjebnen kaster en snublestein i form av en gammel flamme eller en rival/kjærlighetsinteresse på deres sti. De baker noen pepperkaker, de pynter et juletre og vips så er prioriteringene deres endret og julens magi tar over. De finner kjærligheten under noen blinkende julelys og et dryss av snø også blir alt så koselig atte.
Det at disse filmene tar over gjør at det nesten blir litt vrient å finne frem til filmene som f.eks Happiest Season. De drukner i alle disse meningsløse kitsj-filmene i og med at de havner i samme kategori på strømmetjenestene og har man blitt brent av et par av disse Hallmark-filmene så er det veldig forståelig at man ikke sjansen på å forsøke noen flere.
Men tvil ikke, Happiest season er et selvstendig stykke godt filmhåndverk. Perfekt er den ikke, den har absolutt sine svakheter, men den er i det minste en oppriktig og helhetlig film.
I get to go meet the people that made my favorite person.
Happiest season er skrevet og regissert av Clea DuVall, hun hadde et gjennombrudd som skuespiller på slutten av 90-tallet i filmer som The Faculty (1998) og Girl, Interrupted (1999), og har i de senere år også da tatt plass bak kameraet. Det løser hun veldig bra det.
Happiest Season er en dialogbasert komedie med mye hjerte og littegrann edge. Noe fysisk komikk er det også, men for det meste så baserer humoren seg på observasjoner, konfrontasjoner og forviklinger. Det hele føles nært til opphavet og jeg skal vedde på at noen av disse hendelsene er plukket fra eget liv.
Den forteller noe inderlig. Den forteller om hva som kreves for å stå frem som homofil for sine nærmeste, men den gjør det uten å bli klissete eller tung. Den forteller også noe om familiedynamikk og den forteller noe om den overganger da barna i huset ikke lenger er barn, men voksne og hva den overgangen krever av foreldre. Den forteller disse tingene uten å preke en sannhet eller implisere at det er en riktig og en feil måte. Det kan jeg like. Den er først og fremst en komedie, en julekomedie, alt det andre kommer litt sånn snikende på deg underveis.
DuVall’s forrige film The Intervention(2016), er en langt mer prekende og kynisk film. En film om 30-something ekteskap, gammelt vennskap og nye relasjoner. Det er en slags The Big Chill fortelling om en gruppe mennesker i et stort hus, alle har masse på hjertet, alle har noen form for problemer og alt kommer ut på en helg. Der hvor The Intervention virker som en film laget for et publikum eller laget for et spesifikt formål (les: vinne priser), så fremstår Happiest Season mer helhjertet og personlig.
Av svakheter så er Happiest Season relativt forutsigbar. Noen ganger får jeg følelsen av at det er tilnærmet umulig å dikte opp plotlinjer som ikke er gjort før, spesielt i forhold til historier som i Happiest Season. Nå kan man vel si at LGBTQ aspektet er forfriskende, men ser man bort i fra det så skal det ikke store filmhjernen til for å gjette seg til hva som skjer. Men igjen, det er en romantisk komedie dette og hvis det er ett publikumsegment som vet hva de liker så er det rom-com-entusiastene, kanskje en grei markedsstrategi å ikke utfordre de for mye.
Okay, I nailed that and she is fabulous.
Jeg synes vel også castingen av hovedrollene kan trekkes litt for. Kristen Stewart er en god skuespiller, men hun kan vel ikke sies å være den mest karismatiske der ute. Hun settes her opp mot Mackenzie Davis som vel ikke heller akkurat stjeler scener. Det blir litt daft mellom dem til tider synes jeg og de trenger ofte hjelp fra birollene for å få noe futt inn i scenene.
Det leder jo inn på en av de aller mest vellykkede tingene med denne filmen, nemlig bi-rollene. Alle karakterene rundt våre to litt gråe hovedroller sprudler av liv og farge. Vi har den sjalu og kontrollerende søsteren spilt av Alison Brie som skaper dårlig stemning overalt hun går. På den andre siden av skalaen har vi den ekstremt varme og følelsesmessige bestevennen, spilt til perfeksjon av Dan Levy. Ikke nok med det, men bi-rolle royalty Mary Steenburgen i rollen som den allvitende mor i huset er upåklagelig.
Happiest Season er en liten velment og oppriktig fortelling som jeg er redd drukner i en haug med ræva julefilmer. Av nyere julefilmer så er den en av de mest fornøyelige jeg har sett de siste årene, i hovedsak på grunn av en bred rollebesetning og interessante karakterer. Det er ingen prisvinner, ei heller vil den nok samle særlig med IMDB ratings, men den er helt grei.
Topp 5 lista – Det kan være tøft å møte svigers…
- Father of the Bride – Midtlivskrisen skyller inn over Steve Martin idet dattera skal gifte seg.
- The Birdcage – Når svigers ikke liker svigers, Robin Williams og Gene Hackman kunne ikke vært mindre like, men morsomt er det.
- Meet the Parents – Ben Stiller og Robert DeNiro i klassisk Boomer vs. Gen X fight.
- Why him? –En snau generasjon etter Meet the Parents, Bryan Cranston representerer Gen X mot Millennial-milliardær James Franco og hans japanske dass
- The Proposal – En egentlig relativt dårlig film men skal vi kalle det en guilty pleasure kanskje? Mary Steenburgen spiller mor i denne filmen også, men her er hun mor til Ryan Reynolds som har med seg Sandra Bullock hjem til stor misnøye fra de fleste.
kilder: