Skrik (1996)

Etter at post-koronaens verste yr og iver har lagt seg, er Greifilm er tilbake med en høytidsserie og vi begynner med Halloween! Høytiden Halloween altså, ikke filmen.

Denne artikkelen skal dreie seg om 90-tallets største skrekkfilm. Filmen som markerer et av de største sjangermessige paradigmeskiftene i filmhistorien, nemlig Skrik fra 1996.

Koblingen til Halloween er kanskje litt i det løse laget, men det trenger ikke å være for annet enn at det er en sabla bra skrekkfilm og at sånn mot slutten av Oktober så begynner folk å få veldig lyst å la seg skremme. 

Are you alone in the house?

En maskert mann dreper en ung jente og kjæresten hennes i den lille erkeamerikanske byen Woodsboro. Det lille samfunnet går inn i noen fryktfylte døgn da flere lik dukker opp over de neste dagene. Morderen virker til å ha en spesiell interesse for unge Sidney Prescott, spilt av Neve Campbell, hvis mor ble brutalt drept året i forveien.

Ved en gyselig skummel bruk av av stemmeforvrenger og telefonens teknologi kommer morderen stadig nærmere Sidney og vennene hennes. 

Den kyniske reporteren Gale Weathers, spilt av Courtney Cox, bruker det hun har i verktøykassa si for å få skupet om hvem morderen og hvorvidt det kan relateres til Sidneys mors død. Deputy Detective Dewey, spilt av David Arquette, og resten av politiet i den lille byen strever med å holde frykten nede hos en generasjon med ungdommer uten empati.

Som seg hør og bør i en skrekkfilm så kulminerer hele denne symfonien i en ordentlig blodig hjemme alene fest. 

It’s the millennium. Motives are incidental

På midten av 90-tallet lå konseptet skrekkfilm brakk. Joda, det kom nye filmer i Nightmare on Elm Street- og Fredag den 13. serien sånn annethvert år men etter suksessen på 80-tallet var slasherfilmene blitt til oppskriftsmessige og humørløse sjangerfilmer som stort sett ikke appellerte til andre enn fansen.

Utover disse så var vel noen sjeldne høydepunkt Sam Raimis Army of Darkness fra 1992 og IT fra 1990 det meste som var av filmer vi kan trygt plassere innenfor skrekkfilm sjangeren.

Litt av utfordringen var at det var at etter suksessen til Silence of the Lambs (1991), hadde filmskapere forsøkt å gjenta denne suksessen med å lage sjangeroverskridende filmer som brukte skrekkelementer i filmer som hører hjemme i andre sjangere.

Silence of the Lambs for eksempel er en thriller, det samme er kultfilmen Raising Cain fra 1992. Vi fikk actionfilmer som jeg vil si at Mike Nichols’ Wolf (1994) i bunn og grunn endte opp som. Bram Stoker’s Dracula (1992) er vel egentlig mer en dramafilm enn noe annet og det samme kan vel sies om dens litt mindre potente fetter Interview with a Vampire (1994).

På samme tid drev Wes Craven, mannen som en gang skremte alle fra å gå å legge seg med sin Nightmare on Elm Street (1984), med akkurat det samme. Han laget Vampire in Brooklyn (1995), og hva var det for noe? En komedie er vel det nærmeste jeg kommer en sjanger for den filmen, skummel er den i alle fall ikke.

Poenget er at ingen slo et slag for skrekkfilmen som en selvstendig sjanger. Cue; Kevin Williamson. 

Williamson var en mann i tiden, på samme måte som Craven nådde sitt publikum på 80-tallet og John Carpenter skremte skiten av alle noen år før det. Williamson visste, som både Craven og Carpenter gjorde da de begynte at veien til suksess med skrekkfilmer er å nå ut til ungdommen.

Han fant en formel hvor skrekken og frykten oppstod blant unge mennesker, i John Hughes-aktige samfunn hvor ungdommene var frie til å styre (og ta) sine og hverandres liv. Med et enkelt skudd traff han midt i selve livsåren til denne generasjonen av ungdommer som med sin selvstendighet og sin ironiske distanse til livet viste seg å være en perfekt match med skrekkfilmsjangerens meningsløshet.

Ut av denne livsåren kom manuset til filmen som skulle bli Skrik. Manuset ble plukket opp av he-who-shall-not-be-named hos Miramax og hans bror Bob.

Wes Craven ble koblet til prosjektet som regissør, men trakk seg visst igjen tidlig i prosessen på grunn av det voldelige manuset. Legenden skal ha det til at Craven ble konfrontert av en liten gutt som mente han var blitt for soft på sine eldre dager, om det var det som gjorde det eller ikke er uvisst, men i alle fall gjorde Craven en 180 og hoppet inn i prosjektet igjen. Resten er historie som de sier. 

There are certain RULES that one must abide by in order to successfully survive a horror movie

Når filmen først dukket opp var den forkledd som en parodi. Jeg sier forkledd fordi i øyeblikket føltes det slik for anmeldere og kinogjengere på grunn av det dystre alvoret i skrekkfilmer før den, men Skrik var ikke alvorlig på samme måte.

Den omhandler jo seriedrap og ekstrem vold, så på en måte er den også alvorlig men den er samtidig lett og ledig i tonen og skrevet med en friskhet som gjør at replikkene regelrett triller ut av skuespillerne.

I samtiden så er det forståelig at den ble sett på som en parodi ettersom den så høvelig ironiserer over sin egen eksistens og at den konstant bryter illusjonen ved å harselere med sin egen sjanger. Men ettertiden har vist at det som i øyeblikket så ut som en parodi nå mer oppleves som et oppgjør med sjangeren og kanskje heller en utfordring til fremtiden om å videreutvikle den. 

Det er ingen tvil om at Williamson traff midt i zeitgeist-blinken og sammen med Cravens erfarne regi er filmen en kompakt og tett liten underholdningsbolle som kunne mette tusenvis av kinogjengere julen 1996 da den kom ut. Det er dermed også mye 90-talls snop her å plukke frem for de som er i det nostalgiske hjørnet med alt fra hyppig bruk av fasttelefon, til alle luggene som jentene rocker i denne filmen.

Det er en spesielt herlig linje i filmen som ytres av den eldende politimesteren da han spør Sidneys kjæreste Billy Loomis; What are you doing with a cellular telephone son? Det er sannelig mye som kan endre seg på 25 år. 

Men en ting som holder seg er musikken. Filmen er lydsatt med samtidsmusikk, men det er knapt et spor som ikke holder seg den dag i dag. Bruken av Nick Cave’s Red Right Hand er i verdensklasse av det å matche musikk til film med tanke på stil, tone og uttrykk. Det er helt der oppe i Tarantino-klassen etter min mening.

De kommer seg nesten helskinnet igjennom hele filmen før de snubler i aller siste sang med en eller annen Moby-hit som stikker seg ut som en rødløk på kransekaka. 

With my luck they cast Tori Spelling

I forhold til skuespillerne så ble vi så vant med å se denne gjengen tenåringer utover de årene som fulgte at det er vrient å se for seg hvor ukjente de var idet filmen ble laget. Henry Fonzy Winkler, som spiller rektoren i filmen, sies å selv ha bedt om å være ukreditert for å la ungdommene ha mer av rampelyset i forbindelse med filmen og det sier litt synes jeg, når Henry Winkler er den mest kjente du har på rollelista.

Dette er jo en liten stund etter Friends hadde begynt på TV og utenom Winkler så var vel dermed Courtney Cox den mest kjente av dem. Ryktene skal også ha det til å Cox måtte kjempe en del for å få denne rollen ettersom produsentene ikke trodde hun kunne fremstå som skruppelløs nok etter at publikum hadde blitt kjent med henne fra Friends. Hun klarte å overtale dem den gang, men jeg er enda ikke helt overbevist nå 25 år senere jeg altså, ser fortsatt bare Monica jeg, sorry.

Drew Barrymore var også et kjent navn for mange da dette var midt i tiden hvor hun overreagerte og raste fra seg i sitt forsøk fra å gå fra barnestjerne til en voksen skuespiller. Hun ble brukt mye i promoteringen av filmen og bærer veldig bra åpningsscenen i filmen.

Men den store stjerna i filmen er uten tvil Neve Campbell. Hun var også på TV på denne tiden i Party of Five, som sammen med denne filmen, virkelig satte henne på kartet.

Hun klarer veldig bra å vise den sårbare tenåringen, men selv om hun har Jamie Lee Curtis-rollen og var med i oppfølgerne også, så ble hun aldri helt en scream queen i mine øyne. Hun har en større dybde og leverer noe mer gjennomført (selv i de veldig halvveis oppfølgerne) enn det Jamie Lee Curtis gjorde.

Campbells Sidney Prescott kunne virkelig slå fra seg når hun måtte og gjorde det med en Ripley-esque overbevisning fremfor å kanalisere noen av Jamie Lee Curtis sin tidligere skrekkfilmroller. Nå skal de sies at i de to siste Halloween filmene (Halloween fra 2018 og Halloween Kills fra 2021) så bretter virkelig Curtis opp ermene og ender sånn sett opp med å kanaliserer littegrann Sidney Prescott etter min mening.

Duoen Skeet Ulrich og Matthew Lillard vil nok alltid være mest kjent for rollene som Billy og Stu i Skrik og det med det rette, de spiller med en rytme og flyt som er både forfriskende og underholdende og for meg er nok scenene de deler på slutten av filmen sammen med Neve Campbell filmens desiderte høydepunkt.

Skrik er definitivt verdig en avspilling på en kald og mørk Halloween-aften. Pakk deg inn i et teppe, spis snopet du har igjen fra Knask eller Knep-kidsa som var på døra tidligere. Uansett om du har sett den 10 ganger før eller om du aldri har sett den så kan du ta mitt ord på at den er helt grei. Den er faktisk så grei at den er Greifilms anbefalte Halloweenfilm.

Kilder: https://www.imdb.com/title/tt0117571/?ref_=tt_sims_tt_i_1