Sommeren ’92 (2015)

Det finnes mange sportsfilmer, men ikke så veldig mange filmer om fotballens verden. Nå som Fotball EM nærmer seg så har jeg derimot funnet frem en. Sommeren ’92, en film som passende nok handler om Fotball EM. 

Denne danske filmen fra 2015 omhandler en svunnen tid da ekte mannfolk tok permanent og da våre pølsespisende venner i sør var de beste fotballspillerne på kontinentet. 

det køkken, det må nok vente

Ulrich Thomsen spiller Richard Møller Nielsen som mot alle odds leder Danmark til deres første og eneste EM tittel i 1992. Han var sistevalget til DBU (Dansk Boldspil-Union) som trener for landslaget og ble valgt inn i mangel på tid for å finne noen andre. Han representerte en type fotball som ingen i Danmark hadde særlig tro på, de ville ha fri ballkunst og kreativitet mens Møller Nielsen ville ha orden, struktur og regler.

Det hadde jo ikke vært rare filmen dersom det viste seg å slå feil så det er vel ingen spoiler og si at det ender opp med å gå Møller Nielsens vei til slutt.

På laget kjemper en gjeng hockeysveisede og bebartede dansker heltemodig. Vi blir kjent med noen av dem, og deres kamper på utsiden av banen er virkelig med på å varme opp tårekanalene til den evinnelige konklusjonen omsider utfolder seg. 

Nå, først ut så må det sies at denne filmen er en av de som har passet aller best inn i segmentet til greifilm.no. Den er virkelig bare helt grei.

Det er ingen god film og summerer du opp så er den muligens tyngre på den dårlige siden av skalaen enn den positive rent objektivt sett. Men, det er da altså en helt fornøyelig affære på tross av det. 

Jeg er så gammel at jeg vet godt hvordan det gikk med danskene det mesterskapet, jeg har til og med sett filmen før, likevel så sitter jeg og nyter det sportslige klimakset i filmens innspurt. Det er spennende selv om jeg vet akkurat hva som kommer til å skje. 

Filmens tredje og siste akt er så tilfredsstillende at man glemmer helt ut at første akt er rent elendig og at andre akt også har sine kvalitetsmessige baksider. Jeg kommer garantert til å se den igjen også, slite meg igjennom den traurige innledningen i påvente av den følelsesmessige oppløftende slutten.

Det er som tømmerrenna i Dyreparken, det er jo bare slutten som er spennende, resten er jo bare kjedelig. Magasuget i slutten som er hele grunnen til at du gikk oppi den der glassfibertømmerstokken i utgangspunktet.

det er jo bare fodbold

Skal vi ta på de smale brillene helt ytterst på nesen så ser vi absolutt en halvveis produksjon. Ulrich Thomsen spiller bra, men ikke enestående. Det er noe halvhjertet i prestasjonen. Hele filmen har noe halvhjertet over seg og det er litt synd fordi spillerne fra 92 var definitivt helhjertede. 

Filmen er klippet sammen med reell film fra 1992 og det fører etter min mening til mer trøbbel enn ønskelig. Jeg skjønner jo at det hadde vært noget kostbart å rigge opp hele Nye Ullevi for å skyte den finalen i sin helhet, men måten de har gjort det på virker nærmest som en reklamefilm.

Nå hadde de nok ikke to-hundre-og-fem-og-halv-fjers millioner Danske kroner å bruke på denne filmen, men det blir også veldig tydelig i måten den er klippet på når overgangene mellom ekte filmopptak og filmscenene er så brutale som de er.

Som sagt er det mye negativt å hente hvis du leter etter det, men mye positivt også. Mikkel Boe Følsgaard i rollen som Kim Vilfort overbeviser og det samme gjør Cyron Melville i rollen som Brian Laudrup. Det er tydelig at Melville har tilbrakt noen timer på en fotballbane før denne filmen for å si det sånn. 

I tillegg så er det usedvanlig fornøyelig med en del av de mindre birollene. Det er i disse små scenene mellom disse lune danskene filmen virkelig lever. Små ting som småkjeklingen mellom lagkameratene, som når Vilfort sier til Faxe-Jensen at de må lage målene større dersom han skal ha sjans til å få seg ett mål.

Eller den piperøykende og filosoferende assistent treneren som tilsynelatende ikke gjør annet på laget enn å være eldst. Samme med DBU gutta som bestemmer ting, det er dansker det, akkurat slik vi liker dem i Norge.

Spørsmålet er om ikke kanskje dette kunne vært utnyttet bedre. Hadde filmen hatt mer humor og mer relasjonelle bånd som ikke var så alvorlige så tror jeg den hadde ligget bedre i terrenget.

Filmen er i praksis tre filmer som hver for seg kunne likegodt vært en egen film, og som på en måte er laget som egne filmer. Det er Møller Nielsens reise fra å ikke bli trodd på til å bevise alle feil. Det er Kim Vilforts reise, en fotballspillende far til en kreftsyk datter som må prioritere familien fremfor suksessen. Og sist er det en egen film inni der om en gruppe fotballspillere som blir et lag. Når man får det litt på avstand så er det vanskelig å se hvilken av historiene som styrer skuta. De to første er fylt med alvor og den siste er der humøret ligger.

Ta Remember The Titans fra 2001 som en sammenligning. En film om et amerikansk High-School lag fra sørstatene som på 70 tallet. De slår sammen en skole med svarte ungdommer og en skole med hvite ungdommer i 70-tallets stor oppgjør med segregeringen i samfunnet. Den nye skolen må gjøre opp et fotballag av svarte og hvite kids og Denzel skal være trener. Det blir jo bråk av sånt, men sportsfilm å være så går det jo selvsagt greit.

I likhet med Sommeren ’92 så er også den filmen flere historier pakket inn i en. Du har en treners jakt etter respekt, du har et utvalg av ungdommenes personlige reiser og du har et lags reise fra å være en gruppe kids til å bli et lag. Så ganske likt. Men forskjellen er det at det er den siste historien som styrer showet.

Det er én film om et lag som trosser alle odds og kommer sammen til å bli ustoppelig. De andre historiene er mindre betydelige og fungerer mer for å understøtte kraften i filmen.

I Sommeren ’92 så har de ikke helt fått til denne miksen. Etter min mening burde det også være en film om et lag som finner sammen og finner en identitet og det burde legge føringen for hvordan de andre historiene skal flettes inn.

I stedet har vi tre selvstendige fortellinger som ikke snakker med den samme danske aksenten. De forstår simpelthen ikke hinanden. Mulig det er klipping, mulig det er regi eller manus, men det er ikke helt sammenhengende dessverre og der er nok det største problemet til filmen.

sådan ser det ud, når man har det godt

Men samme som det danske laget så trosser filmen alle odds og lander silkemykt i denne herlige sportsfilm avslutningen. Jeg sitter og ser de første to delene, jeg rister på hodet og noterer feil og ting jeg ikke liker, men siste 20 minuttene er det ingen notater, ingen distraksjoner. De siste 20 minuttene har filmen min fulle oppmerksomhet.

Idet Kim Christofte lurer den Nederlandske keeperen i Semi-finalen har for lengst glemt at man holdt på å duppe av 10 minutter tidligere, og da Kim Vilforts kreftsyke datter sitter i sykesengen og ser sin far score mål EM finalen så skal det noe til for en far i sofaen å holde maska. Det går selvfølgelig godt og man føler at man ligger der og syder i triumfens boblebad sammen med danskene.

At den er helt grei er det ingen tvil om. Sommeren ’92 er så midt på treet som du får det. Hvis du ikke liker fotball og ikke liker sportsfilmer så for all del, styr unna! Men hvis du kan sette kryss i en av de rutene og som meg, liker de svulstige seierssekvensene i enden av sportsfilmer, så er dette halvannen time du garantert ikke kommer til å angre på.

Kilder: https://www.imdb.com/title/tt2378830/?ref_=nv_sr_srsg_0