For offentlige institusjoner å regne så må jo amerikansk High School være noe av det mest representerte i filmhistorien. Det amerikanske skolesystems mellomsteg brenner som en evigvarende flamme av intriger og store følelser.
Stedet hvor hatske blikk, inderlige klemmer og stereotyper smelter like godt i hop tiår etter tiår. Mean Girls fra 2004 er en av de bedre og den fanger ikke bare en slags generell High School ånd, men den skildrer også hvor uforståelig denne verdenen er for alle som ikke lever i den. Selv om man har vært ung selv og problemene tilsynelatende er de samme som de var da, så er det likefullt ubegripelig at det er slik det er.
That is so fetch
Cady Heron, spilt av forhenværende it-girl Lindsay Lohan, flytter fra et fullstendig analogt liv i Afrika med hjemmeskole og primitive verdier til USA hvor hun straks må gjennom en knallhard assimilering for å overleve på High School. Skolen hun havner på styres av The Plastics, en klikk med snobbete queen bees som sitter helt på toppen av haugen og bare ser nedover i alle retninger.
Sjefen i gjengen, Regina George, spilt til perfeksjon av Rachel McAdams, herjer, manipulerer og trekker i tråder i beste Frank Underwood stil. The Plastics legger sin elsk på Cady, mens Cady, sammen med outsideren Janis Ian (Lizzy Caplan) legger en plan for å infiltrere og bryte ned The Plastics. På dette tidspunktet så dytter vi inn en komplikasjon i plottet i form av en skikkelig amerikansk kjekkas og vips så har vi en film.
Mean Girls har oppstått i de kreative kretsene som svirrer rundt det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live. Den er skrevet av Tina Fey. Den er produsert av Lorne Michaels og den alltid eksepsjonelt morsomme Tim Meadows briljerer i rollen som den ulykkelige rektoren som må håndtere all denne intrigen på daglig basis.
Det er en stram film som forteller akkurat det den satt ut for å fortelle helt uten unødige scener eller at den må ty til grove skandaløse scener for å lokke folk til kinoen (les: American Pie).
Plottet i denne filmen er ikke noe særegent i det hele tatt. Det er ikke den første filmen som handler om jenteklikker på en High School og ikke den siste heller, vi har sannelig sett utrolig mange ræva versjoner av denne filmen, for å si det sånn, men Mean Girls, den funker. Men hva er det med den som funker?
Get in loser, we’re going shopping.
Manuset er uten tvil dens skinnende stjerne, Fey har skrevet en film om å møte en kultur man ikke forstår, hun har skrevet en film om hvor fort man vokser ut av de kulturelle sfærer som man en gang har tilhørt. Fey, som amerikansk kvinne, har gått på High School, men High School anno 2004 er like fremmed for henne som det er for Cady i filmen.
En kultur hvor baksnakking, rykter og løgner ikke bare er makt, men det er valuta. Karakteren som hun har skrevet til seg selv er det beste eksemplet, hun er en kul lærer, en som sikkert manøvrerte seg igjennom High School veldig greit nå hun selv var elev, men nå er det et verdenshav imellom der hun er og Regina Georges enevelde.
En verden hvor en enkelt setning kan både avsløre noen og kan inkriminere noen til et punkt hvor man aldri kommer tilbake igjen. En nådeløst nådeløs subkultur hvor fornuft og sannhet er irrelevant.
Manusets styrke er at mer eller mindre alle de voksne i denne filmen er marginalisert, deres ord og handlinger har egentlig ingen innflytelse på kidsa. Og interessant nok så er det egentlig ikke noe som de voksne tar inn i løpet av filmen heller.
Det er ingen karakterer i filmen som egentlig har noe særlig utvikling i løpet av det som skjer. Ja, de slenger med en scene på slutten hvor alle tilsynelatende er «normale» men det er også den eneste scenen som absolutt ikke passer inn i filmen. Det eneste som egentlig skjer i filmen er at Cady faktisk lærer seg spillereglene som råder på skolen og suksessfullt klarer å tilpasse seg. Eller rettere, hun bruker ressurser hun allerede har for å klare seg fremfor å gå igjennom en egentlig endring. Spør du meg så hadde filmen vært enda bedre hvis de bare hadde latt den ligge der. Bang der kommer bussen og der er filmen over. Det hadde vært en bedre film.
Det som gjør at filmen er så god som den er skyldes 98% av manuset og det som trekker den ned er blant annet de siste 2 prosentene. Det er forskjellen på en grei film og en veldig bra film. Nå er jo jeg over middels glad i greie filmer og synes at disse fenomenene som er med på å klemme filmer inn i det store hovedfeltet er fascinerende, men jeg synes også noen ganger at det er synd at ikke de tør å satse, bryte ut av hovedfeltet og kjempe med de filmene i teten.
En annen ting som jeg finner fascinerende, men dog helt forståelig, er at det stort sett er skuespillere i midten av 20-årene som portretterer disse 16-åringene. Rachel McAdams var 26 år når denne filmen ble laget, det er gode 10 år eldre enn sin karakters alder. Amy Poehler som spiller hennes mor i filmen er i virkeligheten bare 7 år eldre enn McAdams. Jaja, jeg skjønner at dette er en greie og at det er lettere å sminke en god skuespiller ung enn det er å finne en like god 16 år gammel skuespiller, men det fortsetter å fascinere meg og jeg irriterer meg litt over det hele veien.
Hell, no. I did *not* leave the South Side for this!
Men et pluss for Mean Girls, og noe som er med på å gjøre hele greia verd det er Tim Meadows. Hver gang fyren er i bildet så ler jeg. Han er kjempebra i rollen som den oppgitte rektoren og når jeg ser denne filmen så undrer jeg alltid på hvorfor ikke Meadows er en større stjerne enn han er? Hans IMDB består stort sett av middelmådig TV og haugevis av små roller i type Will Ferrell / Adam Sandler filmer. Jeg kunne ha sett en hel film, eller enda bedre, en HBO serie om rektoren Mr. Duvall som prøver å holde kontrollen på ustyrlige flokker med hormonelle tenåringen med balltreet sitt og helsetrøya. Det hadde vært serien sin det.
Topp 5 lista – Rektorer på film
- The Breakfast Club – Mr. Vernon. En herlig klyse, kanskje den minst likte skoleansatte i filmhistorien? Perfekt portrettert av Paul Gleason.
- Harry Potter – Humlesnurr. Fra den minst likte til den desidert best likte.
- Back to the Future – Mr. Strickland. Jeg skjønner ikke egentlig ikke hvorfor Mr. Strickland fikk så mye plass i Back to the future filmene da karakteren han egentlig ikke er nødvendig, men når det er sagt så er han en av de første jeg tenker på når jeg tenker på Film-rektorer så noe rett må han ha gjort.
- Mean Girls – Mr. Duvall. Tim Meadows altså, som sagt, her burde det blitt mer enn bare denne filmen.
- Ferris Bueller’s Day Off – Mr. Rooney. Helt opp der med Mr. Vernon fra Breakfast Club som en av de minst likte. Representerer en hel generasjon som John Hughes og co ville vise en ting eller to.
Plusser og minuser, som en skikkelig grei film også skal ha, Mean Girls er super der den er god og middels på det jevne, men den er absolutt verd en titt. Hvem relaterer du mest med? Kidsa eller lærerne?
Kilder: