I den knusktørre ørkenen av original underholdning som vi befinner oss i nå var Marvels Wandavision som en livsgivende oase. Det som så underlig, og litt parodisk ut ved første øyekast viste seg å være en deilig bløtekake av mytologi, effekter og gode skuespillerprestasjoner.
Der hvor Marvels tidligere TV serier knapt har vært egnet for tirsdag ettermiddag på TV3 så vartet Wandavision opp med kvalitet opp mot nivået til filmene.
Nå skal så dette følges opp med den neste serien i Marvels superheltsaga, nemlig Falcon and The Winter Solider og forventningen kunne knapt vært høyere.
I den anledning så har jeg foretatt et aldri så lite gjensyn av Captain America: The Winter Soldier, spionthriller-superhelt-action filmen fra 2014 som er en av mine absolutte favoritter i Marvels katalog.
Before we get started, does anybody want to get out?
Kort oppsummert så blir den heltemodige, blåøyde og oppofrende Captain America kastet inn i en klassisk muldvarp-historie da SHIELDs overhode Nick Fury blir skutt dager før lanseringen av SHIELDs nye supervåpen, tre svevende krigsskip som kan ta ut millioner av fiender i sekundet.
I siste øyeblikk får Fury gitt Cap en minnepinne og gjør det klart av Cap må finne ut dette alene. Han kan ikke stole på noen. Er det noen med urene hensikter som jobber fra innsiden av SHIELD? Og hvem er denne mystiske attentatmannen som går under navnet The Winter Soldier?
Det er jo selvfølgelig massevis av muskler, slåssing, løping, grynting og skuling som superheltfilmer vanligvis har også, men tar du bort alt det der, så sitter du altså igjen med dette skjelettet som kunne vært løftet direkte fra en Le Carré bok.
Manusforfatterne Christopher Markus and Stephen McFeely (Markus n’ McFeely, kunne vært en soul duo fra tidlig 90-tall det) har definitivt lest og sett seg opp på 60-tallets spionthrillere før de gikk i gang med dette manuset.
Bytt ut SHIELD med MI6, atombomber i stedet for flygende krigsskip og bytt ut minnepinnen med en mikrofilm eller noe så kunne denne vært laget i 1965 med Michael Caine og Laurence Olivier eller noen av de gutta der.
Je croyais que tu étais plus qu’un bouclier
Mange peker på humoren og planleggingen som de store suksessfaktorene til Marvel, men jeg mener også denne store variasjonen er viktige enn folk tror. De har laget mange av filmene i Avengers sagaen som selvstendige filmer stilmessig. Ikke nok med at de har gjort det slik, men de har gjort det veldig bra også.
Det at Captain America The Winter Soldier i praksis er en spionthriller, at Ant-Man (2015) er en heist-film, at Thor Ragnarok (2017) er en komedie og at Spider-Man Homecoming (2017) er en coming-of-age film betyr mye for franchisen. Det skaper en større troverdighet at du ser superheltene deale med mindre hendelser også, varierte hendelser. Man hadde fort gått lei om romvesener angrep jorda i hver film.
Jeg tror det er helt bevisst å gjøre det på denne måten og det som er kanskje det beste er at de gjør det med en overbevisning også. Thor Ragnarok er ikke bare en komedie, det er en av de beste Hollywood komediene de siste 10 årene. Av samme grunn er jeg sikker på at The Winter Soldier har fans som ikke har likt noen av de andre Marvel filmene.
Et annet kvalitetstegn for meg er at de fransktalende terroristene som har kapret et SHIELD skip i begynnelsen av filmen faktisk snakker fransk. En liten detalj som for meg gir en liten ekstra dybde i filmen. De kunne fint ha satt de piratene til å snakke engelsk med fransk aksent, men det holder de seg litt for gode for og det kan jeg like.
On your left
I The Winter Soldier så må altså den uransaklige Captain America ta et oppgjør med selve organisasjonen som skapte han. På sin ferd plukker han opp Sam, spilt av Anthony Mackie, en krigsveteran som hjelper andre veteraner gjennom hverdagen uten krig. Sam blir en folkelig forlengelse av Cap med et likt verdisett, men en mer moderne og oppnåelig fasade.
Akkurat dette synes jeg de får til veldig bra, Sam trenger ikke noe fra Cap, han trenger ikke å reddes, han trenger ikke å endres og det gir en troverdig relasjon dem i mellom. På den andre siden har du Black Widow, spilt av Scarlett Johansen, som for Cap blir representant for forpliktelsene til SHIELD og skjebnen de deler som beskyttere av alle andre på både et moralsk og et etisk nivå.
Etterhvert så vil også Cap dras inn i følelsesmessige kvaler i jakten på the Winter Soldier som representerer Caps fortid og båndene som er knyttet rundt tilblivelsen av ham som Captain America. Disse polene som Cap dras mellom er formidlet bra og gjennomtenkt.
The Winter Soldier er andre filmen om Captain America, den tredje er den mye omtalte Captain America Civil War fra.2016. Civil War er av mange ansett som en Avengers film fremfor en Captain America-film ettersom den samler alle heltene og de må gjennom en prosess som et samlet team. Men det er etter min mening helt og holdent den nødvendige fortsettelsen på de etiske dilemmaene som Captain America møter.
Det som skiller han fra de andre er at han ikke vingler i sine overbevisninger, ei heller prøver han å overtale andre til å følge hans sti. Cap går sin vei og følger sitt blytunge moralske kompass uansett hva som kommer i hans vei. Sam, eller Falcon som han omdøpes etter vingene kommer på, er den eneste som ikke skyver han i noen av retningene, han er den eneste som Cap ikke trenger å bekymre seg for og dette gir den en utrolig interessant dynamikk.
Nå skal det sies at Falcon tar en litt stusselig retning utover i Avengers filmene synes jeg. I The Winter Soldier har Sam en dybde og en sårbarhet som er et friskt pust i filmene, men etter han også begynner å redde folk med vingene sine så forsøker de å gjøre karakteren til en comic relief, noe som den ikke passer til spør du meg.
Jeg er spent på hvordan de har løst dette til Falcon and the Winter Soldier. Jeg håper de gir Sam mer tid uten vingene og uten de kjappe replikkene og mer tid med å være Sam. Anthony Mackie er kanskje ingen Denzel, men han passer langt bedre i Denzel-roller enn i en Will Smith roller spør du meg og jeg håper ikke Falcon and the Winter Soldier er Bad Boys 4.
Topp 5 lista, Marvel universets mange filmeventyr:
- Thor Ragnarok, sjeldent har jeg kost meg mer med en film. Hysterisk morsom til tider. Et godt eksempel på hvor mye påvirkning en regissør kan ha.
- Captain America: The Winter Soldier, for alt nevnt over her, en gjennomført solid film.
- Iron Man, på mange måter opphavet til hele stilen som Marvel har perfeksjonert. En isolert sett strålende film med kanskje MCUs beste hovedrolletolkning (Robert Downey Jr har dog fått konkurranse av Elizabeth Olsen her etter Wandavision)
- Avengers Infinity War/Endgame, jeg klarer ikke helt så skille disse fra hverandre, eller vil er kanskje et rettere ord å bruke, for meg henger de sammen og inneholder alt en kan ønske seg.
- Spider-Man: Homecoming, den vanskeligste plasseringen å gi men det falt til slutt på første stand alone film med Tom Hollands Peter Parker. Det er rett og slett en usedvanlig sjarmerende film på alle måter.
Captain America: The Winter Soldier er en av de meste effektive actionthrillerne de siste 15 årene. Den er stram som et trommeskinn uten en scene for mye. Dialogen er rask men detaljert, karakterene er interessante og velspilte.
Ja, den er cheesy til tider og tvinger seg igjennom en del sekvenser med slossing som er mer eller mindre obligatoriske for superheltfilmer. Samtidig så leverer den også en av de aller beste actionsekvensene i hele Marvel katalogen da Cap må sloss seg ut av en glassheis i SHIELD hovedkvarteret og tar ut et jagerfly med skjoldet sitt, det er så over-the-top, men samtidig så deilig.
The Winter Soldier er (mer enn) en helt grei film og har lagt er mer enn greit nok grunnlag for at Falcon and the Winter Soldier skal bli en suksess.
Kilder: