Godzilla (1998)

På 90-tallet lå alt til rette for Hollywood å kaste seg katastrofefilmene. Effekter og muligheter gjorde at de virkelig nå kunne skildre katastrofer slik de ønsket og da kom også filmene på løpende bånd. Godzilla fra 1998 er et ypperlig eksempel på denne megakatastrofefilm-sjangeren som ble perfeksjonert i dette gledens ti-år. 

Denne versjonen av Godzilla har ikke mye originalt å levere, den henter og låner og stjeler fra det meste andre, men den har en iboende sjarme og en grad av harmløs fornøyelighet som gjør at popcornet går ned på høykant.

That’s a lot of fish

Stråling fra hyppige atomtestsprengninger på verdenshavene skaper dette beistet av en firfirsle som legger det meste flatt under seg på sin vei. En vimsete forsker, spilt av selveste Matthew Broderick, hentes inn for å hjelpe til med å forstå fenomenet som nå er på vei til New York.

I øs pøsende regnvær forsøker forskere, militæret, reportere, en fjasete ordfører og ikke minste fransk etterretning å stoppe selveste Gojira før det går helt galt.

Først og fremst, dette er ikke den første Godzilla filmen og det skulle ikke bli den siste heller. Beistet dukket først opp på film i 1954 i Japansk utgave og etter det har det kommet halvannet snes filmer om monsteret.

Nå skal det vel sies at denne Godzilla som jeg skriver om her er en amerikansk versjon og de fleste Godzilla-purister vil nok ikke regne denne som en ekte Godzilla film. Nå skal jeg ikke dyppe for dypt i historien om Godzilla franchisen og røre rundt i den gryta for mye. Dersom man er interessert i det så finnes det utallige kilder på internett som tar for seg amerikaniseringen av Japansk popkultur. 

Jeg vil heller se litt på Hollywoods midlertidige sjanger av megakatastrofefilm som feide over kinoene på 90-tallet, hvorpå Godzilla fra 1998 definitivt er i kanon.

You caused more damage than he did

Jeg tror ikke nødvendigvis megakatastrofefilm er en etablert kategori sånn på folkemunne, men i nøtta mi så kobler jeg Godzilla sammen med en knippe av filmatisk søskenbarn fra midten av 90-tallet og utover.

Det var nemlig en håndfull filmer som var mistenkelig like disse årene. De tok alle en form for katastrofe, det være seg en orkan (Twister 1996) eller et vulkanutbrudd (Dante’s Peak og Volcano, begge 1997), eller til og med en brann i en tunnel (Daylight 1996). Disse filmene brukte alle de samme byggesteine som Godzilla også tar i bruk. 

Du har ett stykk varslet katastrofe. Eller katastrofen er varslet for oss som kinogjengere i det at du strengt tatt vet hva som kommer til å skje ettersom tittelen eller promoen til filmen stort sett alltid røpte det. Men i filmen derimot så kommer katastrofen som juleaften på kjerringa stort sett hver gang.

Historien følger en gruppe mennesker som et forbundet til denne katastrofen på en eller annen måte. Som regel er det også en eller annen bakhistorie som skjer off-screen som de driver og refererer til som er med på å forverre katastrofen for karakterene. En som mistet en mor til en orkan eller noe sånn. 

Første akt følger karakterene i «normal» tilstand. Her er det ofte litt humor og kos. De er jo tross alt likendes folk som regel. Men bakken rumler, det er noe på vei. 

Når katastrofen inntreffer så blir våre karakterer motvillig dratt inn, men ikke lenge etter er de veldig klare på at det bare er de som kan gjøre noe med dette. Alminnelighet forvandles til halsbrekkende heltemot og det viser seg fort at øvrige myndigheter som f.eks militærstyrker er latterlige udugelige.

Våre helter blir motarbeidet, men finner likevel en måte å risikere livene sine på ny mot slutten av filmen når lava’en, brannen, orkanen (etc) nærmer seg. 

Høres kjent ut?

I 1998 så tok da altså regissør Roland Emmerich selveste monsteret av alle monstere, Godzilla og puttet rett inn i denne malen. Det var noe nytt egentlig, en liten vri på det. Det måtte jo bli en hit. 

Men.

1998 skulle vise seg å bli et filmår av de sjeldne. Det var året Spielberg redefinerte krigsfilmer med Saving Private Ryan, det var året hvor Farrelly brødrene gjenoppfant komediesjangeren med There’s Something About Mary.

Det året vi alle fikk ære av å møte The Dude i Big Lebowski. I 1998 ble sjangeren actionkomedie reddet av Rush Hour, og Johnny Depp var uforglemmelig som Hunter S. Thompson i Fear and Loathing in Las Vegas.

Ikke nok med det, men vampyrer ble plutselig en greie igjen i 1998 med John Carpenter’s Vampires og ikke minst Wesley Snipes som Blade i filmen med samme navn. Og da har vi ikke nevnt at Titanic fikk sin debut i desember 1997 og hadde hele sin seiersgang på kino våren 1998.

Det kan knapt ha vært et menneske som ikke gikk på kino i 1998. 

Det var altså duket for at Godzilla skulle toppe heile driten med å gi en så fresh og imponerende katastrofe den sommeren at det ville bare være å telle penger resten av året. Men nei, slik ble det ikke.

Det hadde seg nemlig slik at ikke bare en, men to astroider skulle treffe jorden den sommeren. Både Armageddon og lillebror Deep Impact kom ut det i 1998 og dermed hadde du tre filmer som sloss om akkurat de samme publikummerne.

Hvem vant?

Vel, i begynnelsen av Armageddon (1998) så følger kameraet en hund som løper bort til Godzilla-figurer og biter dem i stykker. Det er ikke tilfeldig. Michael Bay visste han kom til å vinne kampen om publikummerne så han la inn den der geipende tunga med fullt overlegg.

Armageddon var katastrofefilmen som skulle legge alle i skyggen, med en av de mest popcornknaskende, brusslurpende megasuksessene noensinne. 

Der hvor Godzilla gikk tilbake i tid så gikk Armageddon fremover. Godzilla hentet inn Ferris Bueller, Armageddon hentet inn John McClaine. Der hvor Godzilla knuste brygger og fiskebåter, smadret Armageddon hele New York. Der hvor Godzilla forsøkte å være morsom, hadde Armageddon Steve Buscemi.

Der hvor Godzilla hentet inn Jamiroquai for å lage et tittelspor som skulle reklamere for filmen til musikkfansen, så vartet Armageddon opp med tidenes sviske fremført av Aerosmith. 

Armageddon er bygget opp av nøyaktig de samme byggesteinene som alle de andre katastrofefilmene fra 90-tallet, skifter du ut astroiden med Godzilla eller en vulkan så er det i essens den samme fortellingen, det var bare det at den var fortalt så mye bedre.

We are in his mouth!

Godzilla ble nok en skuffelse på box office det året, i alle fall i forhold til hva studioet hadde regnet med, men ble det i det minste en ålreit film ut av det? Nå, 23 år senere, et det tommel opp eller tommel ned? 

Først og fremst tror jeg det er en film som ikke holder vann hvis du er helt fremmed for 90-tallets produksjoner og pop-kultur. Den er pepret med gledelige gjensyn og litt bisarre detaljer. Eksempelvis, både Harry Shearer og Hank Azaria har roller i filmen, to middelmådige skuespillere, men for Simpsons-fans så er gjensynet nok til å få en til å smile.

Det er også en fyr som jeg måtte lete opp navnet på, Doug Savant, et tryne som hylte «Melrose Place» så høyt at du glemmer å reflektere over hvor overflødig den intetsigende karakteren hans i Godzilla er. 

Filmen har noen helt absurde karakterer, som f.eks den snackspisende borgermesteren som blir forbanna fordi militæret rekommanderer 12 av byens søppelbiler i et forsøk på å lokke frem Godzilla. Et skyskaperknusende monster tråkker på tusenvis av innbyggere, det må vi for all del sette en stopper for, men 12 søppelbiler(!), det er simpelthen for vilt.  

En annen greie de kjører i denne filmen er at alle sammen stivner av skrekk hele tida. Er det en reell respons fra det virkelige liv? Et enormt monster kommer din vei og du fryser til is i stedet for å forsøke å komme deg bort?

De fleste skvetter jo og stikker av for bare en liten edderkopp, ville ikke det være den mest naturlige reaksjonen når du møter et monster på størrelse med et kjøpesenter også? Jeg mistenker at det er mer en filmgreie enn en virkelig greie, men det som det gjør er å bidra til å lette litt på stemningen.

Og akkurat lette på stemningen gjør det mye av i denne filmen. Den er filmet med et seriøst grå/svart filter og det pøsregner non-stop, et vemmelig monster moster bygninger, biler og skviser mennesker som sitroner, men like vel er det en ganske sjarmerende film. Musikken i filmen er som en komedie og hele greia oser av 90-talls optimisme.

Filmens konstante vitsing og de påtatte kjappe replikkene som strøs midt oppi ødeleggelser og døde mennesker skaper en ironisk distanse til det hele. Det er med andre ord bare å helle nedpå med popcorn.

Ingen av skuespillerne leverer noe særlig minneverdig heller. Med unntak av kanskje Jean Reno som den stereotypiske franske etterretningsoffiseren så er vel alle mer eller mindre malplassert i rollene sine. Kevin Dunn som militæroffiser? Jeg vet ikke helt jeg. Men dersom man tenker på at 1998 var et av tidenes filmår så var det de fleste opptatt med andre ting kan jeg tenke meg.

Filmentusiaster vil nok også legge merke til at Godzilla har direkte stjålet scenen hvor «Gojira» uttales for første gang av en overlevende. Den scenen er helt identisk med en scene i The Usual Suspects (1995) bare den gang var det navnet «Keyser Söse» som ble uttalt av pasienten. Det er en herlig liten kuriositet for oss filmnerder og en god scene altså, men jeg skjønner ikke helt hvorfor de ikke bare laget noe eget.

Alt i alt er Godzilla langt fra dagens standard, men det er en sjarmerende og harmløs eventyrfilm som du er garantert å ikke få mareritt av.

Det er ikke en film å se hvis du vil bli imponert av effekter eller oppleve noe overveldende på skjermen. Det er heller ikke en film som passer inn i det hele tatt med de nye Monsterverse-filmene som har kommet de siste årene og selv om det deler tittel og hovedkarakter med Godzilla fra 2014 så er de langt fra hverandre stilmessig og kvalitetsmessig.

Likefullt så er det en helt grei film som på ingen som helst måte er ment å skulle tas særlig alvorlig. 

Kilder:

https://www.imdb.com/title/tt0120685/