Det er noe spesielt med disse filmene som krever en innsats for å komme inn i. De filmene som man gjerne må se to dager på rad bare for å se om man faktisk skjønte det som foregikk. Jeg liker det i alle fall, spesielt når det er såpass vellaget som Christopher Nolans Tenet. Det er nok ikke hans beste film, men den er noe av det mer fascinerende jeg har sett de siste årene. Det er en kaotisk film og man kan lure på om den kanskje er for intrikat og krever for mye av sine seere.
Det at Christopher Nolan er opptatt av tiden er et godt etablert faktum. Tiden er en faktor i de fleste av hans filmer. Han bruker tiden som emosjonelt virkemiddel i Interstellar (2014) og i Inception (2010), som spenningsdriver i Memento (2000) og som narrativt virkemiddel i Dunkirk (2017).
I Tenet er tiden en integral komponent i plottet. Tiden jages, vris og vendes på og det er til tider durabelig vanskelig å følge med i svingene.
Ignorance is our ammunition
Tenet er en spionthriller av klassisk struktur. En kald og verdensvant helt må komme tett på en megaloman skurk på grunn av en mistanke om at noe fryktelig kommer til å skje. Veien til skurken er gjennom en kvinne og helten vår jager sannheten fra det ene eksotiske stedet til det andre. Kjernen i filmen er i essens en James Bond film, men det er også der likhetene stopper.
Tenet er ordet som vår helt, spilt av John David Washington, utstyres med i begynnelsen av filmen. Det er en n nøkkel til hendelser som skal skje, hendelser som vår helt må sette en stopper for.
Jeg velger å gi en liten spoiler alert på dette tidspunktet fordi det er mer eller mindre umulig å skrive om denne filmen uten a komme inn på de mer sentrale plotlinjene. Nå er du i alle fall advart.
Teorien som utforskes i denne filmen er at fremtidens generasjoner har funnet ut hvordan vi skal reversere et objekts entropi. Forenklet betyr entropi i denne sammenheng noe sånn som ferden mellom skapelse og ødeleggelse, mellom eksistens og ikke-eksistens.
Det eneste sikre med for eksempel et menneskeliv er de to ufravikelige konstantene fødsel og død. Teorien bak filmen er at det er mulig å reversere det som skjer imellom dem. Fødsel og død skjer uansett, det er det ingen vei utenom og effekten av dem er like konstante, eksistens/ikke eksistens, men livet i mellom dem ville vært radikalt annerledes dersom tiden hadde blitt reversert.
Et annet eksempel: En ball kastes av Jens og tas i mot av Lisa, den går fra stillstand til bevegelse og tilbake til stillstand. Om den går fra Lisa til Jens betyr ikke noe for objektet og det er dette som våre fremtidige generasjoner skal ha funnet ut, nemlig hvordan ballen skal gå fra Lisa til Jens. Både Lisa og Jens gjør de samme bevegelsene, holde/slippe, men med forskjellige utfall.
Det er en vrien teori og det er det som er det store hinderet i filmen også, det er vanskelig å ta innover seg den bakenforliggende ideen.
Spesielt blir det vrient når det ikke lengre bare er kuler som går inn i pistoler, men mennesker som går tilbake i tiden og enda verre, mennesker som både går tilbake og fremover samtidig.
Tidsreiseaspektet er viktig i filmen, men det kan ikke sammenlignes med når Doc og Marty dro tilbake til 1955 i Doc’s DeLorean eller når the Avengers krympet seg tilbake i tid for å slåss mot Thanos på ny.
I Tenet så er det tidsmessige utgangspunktet det samme, men med hjelp av denne hemmelige teknologien kan du bevege deg fremover eller bakover i tiden. Så dersom Doc og Marty skulle ha kommet seg fra 1985 til 1955 i følge prinsippene i Tenet, så ville de måtte ha levd fremover i en baklengs verden i 30 år. Komplisert? I know.
Topp 5 lista – Tidsreiser på film
- Back to the Future – Wow, selveste VHS-kassetten alle hadde den gang da. Enestående film som selv kids i dag må kunne like.
- The Terminator 2: Judgement Day – Bedre enn sin original med god margin mener nå jeg. Redefinerte blockbuster begrepet og går lange veier for å overgå originalen.
- Groundhog day – Kanskje ikke tidsreise i den forstand, men tidsrepetisjon. Uansett, den bankers på lista. Både morsom, ensom og mørk. Lagvis med humor og filosofi.
- Safety Not Guaranteed – En sjarmerende indie om lavbudsjettstidsreise. Handler kanskje mest om mellommenneskelige relasjoner og det å passe inn, men jeg synes den er kjempegod og kommer inn her på en god 4.plass. Mumblecore med litt sci-fi krydder, det er altså helt perfekt.
- Tenet – Smetter inn på lista på grunn av den originale måten å angripe tidsreiser på. Den er god altså, du må bare gi den tid.
PS: burde kanskje ha tatt med Avengers: Endgame her, men jeg velger å putte den litt i en annen kategori da den strengt tatt handler om en del mer enn akkurat tidsreiser.
Don’t try to understand it, just feel it
I begynnelsen av filmen er palindromet Tenet det eneste vår helt har å gå på og i jakten på sannheten blir ordet nærmest som en slags macguffin. Men til forskjell for Malteserfalkenen eller den gyldne kofferten til Marcellus Wallace så tvinges vi til å forstå macguffin’en i Tenet. Store deler av andre akt er avhengig av at du som seer er med på hva som foregår.
I det vår helt selv blir forklart prinsippet i filmen så har de ironisk nok skrevet inn replikken «Don’t try to understand it, just feel it», men det kan du som seer ikke, du må skjønne det ellers blir filmen bare surr.
Hvis man ser på Dunkirk for eksempel så brukes tiden som et virkemiddel til å fortelle historien. Vi ser tre parallelle tidslinjer som alle møtes på et tidspunkt, det krever litt for å ta den også, men forskjellen er at man fint kan se (og nyte) Dunkirk uten å ta dette. Det er dessverre ikke sånn for Tenet.
There are no friends at dusk
Hvis vi legger plottet litt til side og ser på de andre elementene filmen er oppgjort av så finner vi først og fremst et usedvanlig solid håndverk. Bildene er kunst, rytmen og farten i fortellingen er behagelig å følge. Det dominerende lydsporet som vi er blitt vant til med Christopher Nolans filmer ligger som en konstant spenningsdriver og en fokusbærer. (Dog er det ikke Hans Zimmer som styrer orkesteret denne gang men (relativt) ferske Ludwig Göransson)
Skuespillerne leverer på høyt nivå. Da jeg først så John David Washington i Blackklansman (2018) var jeg imponert over lettheten i ham, fraværet av alvor i den rollen var det som gjorde den filmen så bra som den var og jeg tenkte at humor måtte være retningen for denne fyren, at eplet ikke falt lengre fra stammen enn at Denzels sønn ble en god skuespiller, men at det falt såpass langt unna at det landet i en annen sjanger enn det faren er mest kjent for.
Men etter å ha sett Tenet så er det tydelig at denne fyren kan det meste. Washingtons spion i Tenet er en modernisert 60-talls spion, passe barskt, passe barmhjertig. Kul og elegant, men samtidig tydelig hardtarbeidende, viljesterk og ikke minst atletisk. Han har skiftet ut James Bonds kjølige distanse med mer menneskelighet og varme.
Washington passer ikke fysisk sammen med Elizabeth Debicki i den kvinnelige hovedrollen, hun er vel minst et hode høyere enn ham. Men det liker jeg. Hennes litt forfalne og kjølige stil er en god motvekt til Washington og forholdet dem i mellom virker langt på vei troverdig.
Kenneth Branagh spiller en skikkelig skurk som representerer motsetningen til vår helt på en god måte. Jeg har alltid likt Branagh i alle filmer han ikke regisserer selv, det er da han er best synes jeg. Jeg synes ofte at han i sine egne filmer tillegger sine egne roller mer sjarme enn det han klarer å svinge på en troverdig måte og da blir det hele ofte litt creepy. Er du Branagh-fan så er han ikke så verst i Swing Kids heller.
Også Robert Pattinson da, i rollen som med-spion sammen med hovedrollen vår. Han har kommet langt siden Twilight og i denne filmen har han en tolkning som leder tankene tilbake på Peter O’Toole og James Mason med sin langreiste fysikk og slørete dialekt.
Bonus Topp 5 lista – 2. generasjonsskuespillere
- Michael Douglas – Sønn av eminente Kirk Douglas, kanskje ikke helt samme haka, men samme karakter og talent.
- Angelina Jolie – Utseendemessig faller noen ganger eplet langt ifra stammen. Dattera til Jon Voight går sin far en høy gang.
- Jamie Lee Curtis – Datter av Tony Curtis og Janet Leigh. Janet Leighs skrik i Psycho satte standarden, men det var Jamie Lee som skulle vise seg å bli den ubestridte Scream Queen i Hollywood
- Jason Schwartzman – Sønn av Talia Shire. Fra Gudfaren til Rocky og nå til Wes Anderson filmer og Indie stjernestatus.
- John David Washington – Som sønn av Denzel har man mye å leve opp til, men John David er på god vei. Et enormt potensiale som det blir interessant å følge.
I’ll see you in the beginning, friend
Effektene i filmen er helt overlegne, det er så storslått som man får det og Chris Nolan og hans team har laget filmen med en kombinasjon av praktiske effekter og digitale effekter som gir et helhetlig og grandiost uttrykk. Det skal endel planlegging til å få noen til å se ut som om de går forlengs i en baklengs verden med like store vansker som det er å gå baklengs i en forlengs verden, jeg vet, det høres tåpelig ut, men det er på det nivået.
I feil hender ville det at helten skulle bevege seg i en baklengs verden vært veldig forenklet, kun at vedkommende løp fremover mens alle andre beveget seg bakover, men ikke i Tenet. Her gjøres det er poeng ut av at det skal være vanskelig å bevege seg forlengs i en baklengs verden, at du motstrider fysikken på lik linje som det å løpe baklengs.
Dersom entropien er reversert så er ikke nødvendigvis venstre til høyre og visa versa, men hvis du svinger rattet til høyre så vil du umiddelbart komme fra venstre (jepp, nettopp…)
I filmen så er det en slåsskamp mellom en som er forlengs i en baklengs verden og en som er forlengs i en forlengs verden, det er ikke det samme som en slåsskamp mellom en som er gjør baklengs bevegelser og en som gjøre forlengs bevegelser, du skulle tro det, men det er ikke det.
Alle disse detaljene tar Tenet på aller høyeste alvor. Selv om teorien er vrien å få grep på så er filmen uhyrlig tro mot teorien. Den tar ingen lettvinte løsninger, eksempelvis dersom du endrer din egen entropi så vil ikke lungene dine jobbe på riktig måte og du vil kveles med mindre du har surstoff tilførsel, det hadde vært utrolig lettvint å bare hoppe over den der og late som det gikk helt fint å puste, alt annet er jo oppdiktet liksom, hvorfor ikke?
Neida.
Tenet er dønn alvorlig og tro mot sitt overnaturlige premiss til et nivå jeg ikke vet om jeg har sett før på film. Det skulle vært som om Captain Kirk aldri kunne ta av seg hjelmen når han kom til fremmede planeter, aldri ville kunne kommunisere med noen og alltid ville måtte gå med termodrakt for å overleve på fremmede planter, men alltid møtt på aliens og havnet i diplomatiske kriser fordi teorien om at det er skapninger og siviliasjoner i hele universet er grunnteorien til Star Trek og den ivaretas.
Eller som at alle dragene og skapningene, klanene og intrigene i Westeros er fortsatt der i Game of Thrones men går over flere generasjoner for å korrekt illustrere avstanden mellom rikene og hvor mye karakterene ville eldes hvis de faktisk skulle reise til fots fra nord til sør.
Tenet er tro til sin egen teori og plassen den ville hatt i fysikkens verden til en absurd grad og jeg elsker det. Jeg er imponert over at det tilsynelatende er vanntett på toppen av sitt intrikate plott. Jeg digger at de snakker om «tidsmessige knipetangsmanøvre» som noe som skulle være reelle militære manøvre. Og at de får det til å se ut som et bygg både imploderer og eksploderer for å illustrere et slag som foregår i begge tidsretningene samtidig.
Lokasjonene i filmen er også noe helt der oppe. Som spionfilmer hør og bør så besøkes Amalfikysten, og de er til og med oppe på den vanvittige balkongen fra Beat the Devil (1953) med Humpfrey og Gina Lollobrigida. De er på luksusyachts, overbefolkede markedsplasser i Mumbai og ikke minst Oslo. Både Operataket og Tjuvholmen får litt skjermtid i Tenet. Og det er jo sånn spionfilmer skal være.
Historien kommer nok til å tilskrive Corona viruset og stengte kinoer som hovedårsak til at denne ikke gjorde det så bra som forventet, men jeg tror den dessverre også lider på grunn av sin kompleksitet dessverre, og at Nolan ikke har gjort den noen tjenester ved å være så avhengig av forståelsen av fysikken i det hele.
Dersom du gidder derimot, dersom du har tid og anledning til å sette deg inn i filmen, så er det definitivt en film du ikke kommer til å glemme med det første. Kommer man seg forbi den intrikate grunnteorien bak filmen så er det simpelthen en kjempebra film.
Kilde: