Går den an å fikse på en 30 år gammel film? Kan litt redigering bak etterpåklokskapens briller forbedre en gammel bastion av en film fra 90-tallet? Det korte svaret er ja. Det litt lengre svaret er under her og for det veldig lange svaret så må du belage deg på noen timer med film.
I 1990 ble The Godfather Part 3 født, attpåklatten til to av de beste filmene i verden, The Godfather (1972) og The Godfather Part 2 (1974). Det ble en trang fødsel for å si det sånn.
Som mange av Francis Ford Coppolas produksjoner så var det et styr å få filmen laget; pengekrangler og skuespillere som droppet ut i siste liten, omskrivninger og trusler dominerte svangerskapet til denne filmen.
Men, på grunn av forgjengernes status troppet hele verden opp på kino for å se den og ja, den var jo ikke direkte dårlig, men det var bare så mye som ikke var bra. Filmen fikk ålreite kritikker, ble nominert til litt priser, men ingenting sammenlignet med de to forgående kapitlene i historien om Corleone familien.
Hva hadde verden egentlig ventet? Del 1 og Del 2 av sagaen om Corleone familien hadde allerede da stadfestet seg som noe av det ypperste kunstformen film kunne tilby, å nå opp til de høyder er mer eller mindre umulig.
Så hva var det med Godfather Part 3 som ikke var så bra?
Mary for eksempel, hun var ikke bra, det kunne alle se. Når Winona Ryder trakk seg dager før innspillingen begynte, valgte Francis Ford Coppola å hente inn sin egen datter, Sofia Coppola til å bekle den viktige rollen som Mary Corleone, gudfarens datter. Sofia Coppola som ikke hadde noe særlig erfaring og som hele verden fikk se, dessverre ikke hadde talent nok til å spille ball med Al Pacino, Talia Shire, Eli Wallach og Joe Mantegna.
Fraværet til karakteren Tom Hagen fra Del 1 og Del 2 var ikke bra det heller. Visstnok forlangte Robert Duvall mer penger enn de ville betale ham og dermed ble det omskrivninger i historien og George Hamilton ble direkte feilcastet til å spille en slags substitutt ved navn B.J. Harrison, en malplassert karakter som var omtrent så appetittlig som sand på rekesmørbrødet.
I tillegg var filmen seig. Nå var hverken den første eller andre delen i Gudfaren sagaen noen lettbeinte filmer de heller, men denne treeren føltes blytung. Plottet som kretser rundt flere samtidige kriser i Michael Corleones senere liv vikler seg dypt inn i seg selv, og når handlingen står og faller på hvorvidt en avtale «ratifiseres» eller ei så vet man at det kommer til å koste en del konsentrasjon å komme helskinnet igjennom.
Alt dette, sammen med den evige sammenligningen med de beste filmer noensinne laget ble et kors for tungt å bære for denne filmen.
Just when I thought I was out… they pull me back in
Så nå da, i 2020 tar Ford Coppola å klipper om filmen litt rett og slett, endrer den litt.
I introduksjonen hans til filmen forteller han at denne nye versjonen er mer lik det som var utgangspunktet i manuset han skrev sammen med Mario Puzo. Denne nye versjonen har fått den opprinnelige tittelen som var tiltenkt på filmen; The Godfather Coda: The Death of Michael Corleone.
Mellom linjene kan man jo tyde at studiopåvirkning har skylden for at det ikke var denne versjonen vi fikk se tilbake i 1990. At hans kunstneriske ønsker ble tilsidesatt for makten i pengene.
Hva er så annerledes? Jo, først det åpenbare; tittelen. Tydeligvis var ikke The Godfather Part 3 egentlig ment å være en direkte oppfølger til de forrige to, men heller en selvstendig fortelling eller en slags epilog. Det er jo da lett å tenke seg til at dette ikke var ønsket av studioet da en direkte oppfølger antakelig ville trekker flere folk til kinoene enn en ny fortelling.
Men med tanke på kvaliteten på filmen som de endte opp med så er det ikke umulig at en større frigjøring fra det enorme skyggene kastet av de to første er absolutt ville vært til fordel for filmen den gang også.
Lengden er også redusert noe. 10 minutter ligger igjen på klippegulvet, det kan virke lite, men det er faktisk ganske mye når det kommer til film. Den kortere lengden er jo et resultat av at scener er klippet i og andre scener fjernet helt, noe jeg kommer tilbake til straks, men effekten er merkbar da den føles strammere og fastere i formen.
When they come… they come at what you love.
En tung og dyster åpningsscene er det eneste som er helt kuttet helt ut fra originalen. Opprinnelig møtte vi Michael i kontemplasjon på sin store eiendom i Tahoe, for å så gli inn i en en stor kirkelig seremoni. Alt dette er kuttet og nå begynner vi rett i et møte mellom Michael og Erkebiskop Gilday, spilt av Donal Donnely, hvor filmens store tema presenteres, nemlig Michaels jakt etter åndelig tilgivelse for sine synder.
For det er det som alt handler om, Michael Corleone forsøker å renvaske både navn og sjel da han nærmer seg sine gamle dager. En aldrende gangster som ønsker å vaske bort alt blodet på hendene sine.
Det kom godt frem i den tidligere versjonen også, men det er som om Ford Coppola har klart med denne nye versjonen å formidle motivene til Michael bedre. Jeg føler at grådigheten stod som en viktigere faktor i den gamle versjonen, mens denne versjonen formidler hans nagende anger mye bedre. Noe som bindes bedre sammen i slutten av filmen enn det gjorde i den tidligere versjonen.
Jeg forsøker å ikke kjøre spoilere i disse artiklene, men i dette tilfellet er det vanskelig. Jeg må kommentere slutten, så hvis du ikke har sett The Godfather Part 3, eller har tenkt å se den, så hopp over det neste avsnittet.
Originalen avslutter med at Michael dør som en eldgammel mann utenfor sitt Sicilianske slott. I Coda, så dør ikke Michael, noe som er uendelig mye mer trist. I originalen satt jeg og tenkte at denne mannen fikk leve og fikk dø fredfullt som en gammel mann, det evinnelige målet til de fleste mennesker. Hans fiender døde på voldelige, grusomme måter, mens Michael han levde så lenge kroppen hans holdt. Den slutten gir inntrykk av at han lykkes på en eller annen rar måte.
Men i Coda så ser vi en mann i anger utenfor slottet og vi ser han ikke dø. Vi ser en mann hvis liv er torturert av skyldfølelse. En ensom mann som ikke engang får dø, men som må leve med sine demoner. En slutt som binder det hele langt bedre sammen, mener jeg. Så hvorfor heter denne nye versjonen Coda: The Death of Michael Corleone? Fordi den døden som det refereres til er hans åndelige død. Den siste spikeren i kisten som tilsier at tilgivelse ikke er mulig for en mann som han.
Topp 5 lista – Mafia i Amerika
- The Godfather Part 2 – En av få oppfølgere som overgår sin original (i alle fall etter min mening) En dyp og meningsfull fortelling om makt og familie.
- The Godfather – Oppskriften alt annet er basert på.
- Goodfellas – Scorceses usedvanlig underholdende voldsepos er en coming-of-age historie satt til det Italienske undergrunnsmiljøet i New York
- Scarface – Say hello to my little friend. Tony Montana er filmhistoriens mest hensynsløse hovedkarakter.
- Once Upon a Time in America – Sergio Leones grandiose fortelling om veien til makt og hva som følger med den makten.
Endelig opptelling viser før øvrig uavgjort mellom Al Pacino og Robert De Niro, begge er med i 3 av fem på listen.
The higher I go, the crookeder it becomes
Utover disse endrede scenene så har Ford Coppola trimmet litt her og der slik at filmen blir litt smidigere og raskere. Men det han ikke gjør er å røre scenene med sin datter. Kanskje det elementet filmen fikk aller mest kritikk for, det har han ikke gjort noe med. Han kunne selvsagt ha tonet henne ned i større grad, men det har han ikke. Han har heller ikke gjort noe med denne kjipe blåruss-karakteren B.J. Harrison, det får være slik det er. Noe som for så vidt er bra, dersom han hadde klippet ned en av de karakterene så må jo det være en slags fallitterklæring rundt originalen, noe Coda definitivt ikke er. Man får inntrykk av at Ford Coppola ikke ønsker å formidle en re-take av hele storyen, men mer en presisering av filmens budskap slik han engang mente det skulle være. Karakterene, gode eller dårlige og skuespillernes kvalitet må vi ta som det er, Ford Coppola lar filmens historie spille hovedrollen.
Heldigvis har han også latt Andy Garcias karakter Vincent Mancini være like bad-ass som han var i originalen. Foruten et litt guffent incest-plot mellom Vincent og hans kusine Mary så er hans karakter kanskje den eneste virkelig gode tilførselen denne filmen hadde til Gudfaren-franchisen.
Jeg tipper jeg har sett Del 1 og Del 2 kanskje 10 ganger hver, Del 3 derimot, kanskje to? Den var for tung og dyster til at det appellerte for meg. Nå derimot føler jeg at Coda er verd flere gjensyn. Den føles lettere å gripe tak i og jeg liker bedre den nye slutten enn den opprinnelige. Gudfarens siste kapittel har funnet sin form som epilog og blitt en helt grei film.
Selv om det er tidkrevende så anbefaler jeg å kjøre The Godfather Part 1 og Part 2 først, og gjerne også den originale klippen til Del 3 før du ser Coda. Det koster noen timer, det gjør det, men julen 2020 må jo være ypperlig å bruke til sånt? Massevis av timer innendørs å ta liv av mens vi venter på bedre tider. Hvorfor ikke bruke tiden sammen med Corleone familien?
Kilde: