Halloween (2018)

Publisert den

Halloween nærmer seg, skrekkfilmens høytid, og hva kan vel være mer passende enn å snurre filmen med samme navn? Jeg elsker John Carpenter’s Halloween fra 1978, men hvordan er filmen med samme navn fra 2018? 

2018 utgaven av Halloween er ingen reboot eller remake som den identiske tittelen vanligvis hentyder, det er bare en oppfølger. Friskt nok så ignorerer den alle de forhenværende oppfølgerne, fortsetter historien fra originalen og gjør det egentlig ganske så bra. Resultatet er at vi endelig har fått en ålreit oppfølger i denne franchisen.

It’s not a cage baby, it a trap

Filmen handler om Laurie Strode, spilt av Jamie Lee Curtis. Vi møtte Laurie først i 1978 da hun overlevde Michael Myers i originalfilmen. De førti årene som har gått siden den første Halloween har hun ligget i fysisk og mental hardtrening for å være klar til han kom tilbake. 

Hun fikk dog også tid i løpet av de første av disse førti årene til å få en datter, Karen, som nå er voksen, og Karen har igjen blitt såpass voksen at hun har en tenåringsdatter. Laurie og Karen har ikke det beste forholdet da barndommen til Karen stort sett ble preget av morens grusomme historie med den maskerte morderen.

Filmen starter med et par journalister som snur gamle steiner og praktisk nok tar med den gamle masken til Michael Myers når de møter han. 

Michael finner selvsagt en vei ut av sinnssykehuset på selveste Halloween og finner like fort veien til en kniv. I kjent stil så lunter han etter sine skrikende ofre og tar de igjen lett som ingenting selv om de er unge og spreke og han selv godt opp i seksti-årene. De skriker og skriker og han dreper den ene mer brutalt enn den andre.

Laurie Strode tar opp jakten på Michael samtidig som hun prøver å beskytte datteren sin og barnebarnet sitt. Det bygges opp til at tre generasjoner Strode kvinner snart skal bryne seg mot psykopaten i masken og kjeledressen.

Lauries hus i skogen er den naturlige slagmarken og Strode damene finner frem alle våpen og feller huset har på lager.

He only knows how to keep moving and keep killing

John Carpenter’s Halloween fra 1978 forandret skrekkfilmsjangeren for alltid. Den utilregnelige Michael Myers skremte hele verden med sin hensynsløse og umotiverte nedslakting av mennesker på selveste Halloween. 

Filmen inspirerte ikke bare en serie med oppfølgere, men snarere en hel sjanger lot seg inspirere til å lage filmer om mutte maskerte menn som stikker ned unge jenter. 

De fleste som fulgte etter var dårlige, men John Carpenter’s Halloween, den var, og fortsatt er, et lite mesterstykke. Carpenter laget en uhyre spennende film som for alltid vil overgå sjangeren den inspirerte. 

Den brukte de samme verktøyene, de samme klisjeene og de samme billige triksene for å få deg til å støkke, men den gjorde det med et annet utgangspunkt.

Halloween fra 2018 er ment som en direkte oppfølger av originalen og ignorerer at de andre i det hele tatt finnes. Det er kanskje like greit, de tidligere oppfølgerne fra Halloween 2 (1980) til og med Halloween:H20 fra 1998 brakte lite godt med seg, for ikke å snakke om den helt håpløse Halloween Resurrection fra 2002 med Busta Rhymes. 

Det som de alle gjør er å redusere plottet ned til en serie med støkke-øyeblikk og klassiske slasher film scener. 

Det er ikke det Halloween opprinnelig var, John Carpenter’s Halloween var en monsterfilm, ikke en slasherfilm. Den hadde mer til felles med Jaws (1975) enn med Nightmare on Elm Street (1984) eller Friday the 13th (1980).

Denne monsterfilmfeelingen er det som gjør at Halloween (2018) også fungerer spør du meg, Michael Myers er igjen den ustoppelige kraften av ondskap som han var i originalen. 

Og det som enda kulere er, Jamie Lee Curtis har denne gang Quint-rollen. Hun jakter Michael sånn som Robert Shaw jaktet haien i Jaws. 

Hun har brukt 40 år på å forberede seg selv og datteren sin på hvordan de skal forvolde mest mulig skade på monsteret Michael når han endelig dukker opp igjen. Noe som jeg synes er langt kulere enn å bare hyle og gjemme seg i skapet. Hun er klar som Kevin i Home Alone (1990) var klar for skurkene på julaften og i stedet for å sitte og vente på å støkke til så sitter jeg og gleder meg til at Michael Myers får smake pensjonisten Laurie Strode’s førti års oppsamlede vrede. 

Topp 5 lista – John Carpenters greieste

  1. Halloween – Bare musikken alene får det til å gå kaldt nedover ryggen min. Den perfekte skrekkfilm.
  2. The Thing – Polarmonsterskrekk som kjører alle Jaws-triksene i boka. Hva er vel skumlere enn det man ikke kan se?
  3. Escape from New York – Kurt Russell med øyelapp som Snake Plissken, karakternavnet alene er verd en topplassering.
  4. They Live – Bisarr forestilling som forherliger de gamle skrekkfilmene fra Ed Wood tida. Tror slåsskampen mellom Roddy Piper og Keith David er den lengste jeg noen gang har sett på film. 
  5. The Fog – Hva er det som skjuler seg i tåka? Denne synes jeg var oppriktig skummel første gang jeg så den. Så skummel at jeg har ikke sett den igjen siden. Kanskje på tide med et gjensyn?

Can you close the closet door?

De siste årene har vi heldigvis fått filmer som har utfordret sjangeren og utviklet den videre. Slik som Jordan Peeles Get Out (2017) og Us (2019) eller Ari Asters Midsommar (2019), filmer som leker med sjangerbåsene og skaper frykt av nettopp forutsigbarheten. 

Halloween fra 2018 er ikke i denne ligaen. Den bugner over med klisjeer og snarveier. Hvordan er det at ingen klarer å løpe fra han her noen-og-60-åringen som bare spankulerer etter dem. 

Hvorfor skulle Michael Myers transporteres ut av sinnssykehuset sammen med så mange andre fanger akkurat på Halloween? Hvorfor har ikke Laurie Strode flyttet fra Haddonfield? Eller snarere hvorfor er ikke Michael Myers flyttet til et sinnssykehus lengre vekk fra Haddonfield? 

Når jeg ser denne typen film så irriterer jeg meg alltid over disse ubesvarte spørsmålene. Jeg irriterer meg også over forutsigbarheten, selv om jeg vet at filmen er helt avhengig av den. 

Forutsigbarhet er en av bærebjelkene til denne sjangeren og helt nødvendighet. Som seer synes vi ikke replikken «Can you close the closet door» berettiger noe spenning i hvilken som helt annen sjanger, men klok av skade stålsetter vi oss når den replikken ytres i denne filmen. 

Og det er helt essensielt, en isolert støkk er ikke spennende, men følelsen av at man forventer å støkke hvert øyeblikk derimot, det er det som skaper stemningen i denne typen filmer. 

Jeg er i utgangspunktet ikke glad i disse sjangerspesifikke hemskoene som filmer som denne må trekke med seg for å treffe sitt publikum, og glad for at det kommer nye filmskapere som Peele og Aster som utfordrer dette. Men når det er sagt så aksepterer jeg det mer når det gjøres med overbevisning som nettopp i Halloween fra 2018. Filmens regissør David Gordon Green krydrer en allerede solid hevnhistorie med disse sjangermessige arketypene og da er det enklere å la seg engasjere spør du meg.

På tross av ubesvarte spørsmål og forutsigbarhet, Halloween fra 2018 kan på ingen som helst måte måle seg mot originalen fra 1978, men en helt grei film, det er den.

Kilder:

https://www.imdb.com/title/tt1502407/?ref_=nv_sr_srsg_7