I Karl Ove Knausgårds strålende nye roman Morgenstjernen er selveste Djevelen, livets ultimate bad-guy, hentet frem fram for å gi oss nye perspektiv på problemene i den moderne verden. Det fikk meg til å tenke, sist gang Lucifer selv virkelig skremte meg var da jeg så The Ninth Gate av Roman Polanski for første gang. Hva er vel mer passende enn å dra frem denne filmen igjen nå i anledning at Knausgård har satt aktualitetens lupe på mørkets fyrste igjen.
Johnny Depp spiller Dean Corso, en slags bokdetektiv. En som sporer opp, takserer og ellers vet alt om gamle bøker. Han er en skruppelløs ung rockestjerne av en nerd i en verden av gamle og gufne boksamlere.
I don’t have to like you, you’re a client and you pay well
Corso blir ansatt av en mystisk samler ved navn Balkan, spilt av Frank Langella, for å finne ut om en av Balkans bøker er virkelig autentisk eller om den er en kopi. Det finnes nemlig to andre helt identiske bøker og Balkan vil gjerne vite om hans eksempler er ekte eller en forfalskning.
Denne boken heter «The Nine Gates and the Kingdom of Shadow» og ryktes å være med-forfattet av en ringere enn Satan sjøl. På Corso sin ferd for å spore ned de andre kopiene synker han ned i en okkult verden av mennesker alle mer fanget i bokens legender enn den forrige.
Filmen er laget av Roman Polanski, en kontroversiell mann det er nå sikkert, men også en veldig god regissør og i denne filmen drar han oss med i et univers som har mye til felles med både Rosemarys Baby (1968) og Chinatown(1974). Jeg skal forøvrig unnlate å kommentere videre om mannen Polanski tror jeg, og holde meg til denne spesifikke filmen.
The Ninth Gate er i all essens en noir thriller, men dens lek med det overnaturlige gir den en ekstra dimensjon inn i skrekk sjangeren. Den har Film Noir sjangerens rollegalleri, den mutte helten, den velstående og kalde oppdragsgiveren, en femme fatale eller to og en skurk som skremmer med sitt blotte fravær.
Den har også Noirens drivende jakt på noe som er udefinert og den kaster protagonisten inn i situasjoner han alltid kommer haltende ut igjen fra. Men den balanserer på denne stilen som om det skulle vært en syltynn line over et hav av fristelser. Det ville vært så lett å falle inn i skrekk-sjangerens floskler og klisjeer, den gjør det aldri, den holder seg til stilen sin.
Du føler hele tiden at det kommer til å skje ting som ikke skjer, du tenker alltid at du skal skvette av et ansikt i speilet, men den tyner bare den følelsen ut av deg, sliter deg ned. Det er skummelt på en David Lynch-aktig måte, noe er off, men du klarer ikke helt å sette fingeren på det.
Jeg synes dette er helt enestående i denne filmen. Du føler det kommer noe som skal skremme deg, du føler det så mye at følelsen skremmer deg. Noen langt smartere enn meg kalte stemningen i filen uhumsk, og det er nok også den perfekte beskrivelsen.
Even Hell has its heroes, señor.
En forfriskende ting med denne filmen er Johnny Depp, han spiller faktisk en rolle som ikke er snøvlete, ei heller med en kvasi-britisk dialekt. Han er lavmælt, og prøver ikke å være større enn filmen, noe som vi dessverre er blitt så vant til fra godeste Depp.
Joda, han var god som Captain Jack Sparrow, passe uhyggelig som Sweeney Todd og funket greit som the Mad Hatter, men det er godt å se han helt nedpå også, bare en normal fyr, ikke noe overspilling eller ville kostymer.
På den andre siden så heller hans tolkning av Dean Corso nesten mot underspilling. Han har knapt ansiktsmimikk, virker nærmest apatisk til tider. Helt uanfektet passerer han gjennom Europa på jakt etter bokens hemmeligheter mens mennesker rundt han dør og det som verre er. Det kan virke særdeles halvveis, som om han går i søvne gjennom hele filmen, men når man er kommet til slutten vil det kanskje gi mer mening. Vel og merke vil det nok gi mening for noen, de som tolker filmen slik som meg.
Topp 5 lista – Filmer hvor Johnny Depp spiller en relativt normal fyr (ikke en historisk karakter eller en utspjåka kostymerolle)
- What’s Eating Gilbert Grape – «I killed him Gilbert” Depps virkelige breakout rolle som eldste sønn i huset i en dysfunksjonell familie.
- Platoon – liten rolle på Depp, men heiane heller for en film.
- Secret Window – ooof, dette er en guffen film, men veldig bra og Depp er god.
- The Ninth Gate – Dean Corso er kul, han er det, en kul nerd.
- Sjokolade – Depp som en sjarmerende sigøyner med hjerte av gull og smaken for sjokolade.
Denne filmen er nemlig mer eller mindre helt oppe til tolkning. Jeg tror at Depps søvngang gjennom de to timene er et grep fra Polanski og Depps side, et spor vi kan bruke for å hjelpe oss forstå hva som skjer.
Det er små spor hele veien, på lik linje med hvordan Corso leter med lupe i bøkene for å finne små detaljer for å løse sitt mysterium, er vi ment å se denne filmen med like stor oppmerksomhet til detaljer. Noen er åpenbare, andre spor kommer du kanskje ikke på før du sitter med et knekkebrød i hånden i lunsjen dagen derpå.
Jeg liker dette, men jeg kan også godt forstå at ikke folk flest gidder å tenke så nøye igjennom filmer etter rulleteksten. Jeg skjønner godt at de fleste gjerne vil serveres en konklusjon, en oppklaring, men denne filmen gir deg ingen lett slik en.
I der ligger nok også en forklaring på hvorfor denne filmen ikke opptar en større plass i filmhistorien, den krever nok for mye av oss som seer.
Filmen er samtidig også litt kaotisk, og det er negativt i min bok. Corso beveger seg fort fra sted til sted, vi er ikke sikker hvilken by eller land vi er i til enhver tid og det er også negativt i mine øyne. Spesielt hvis det er opp til meg å tolke filmen og lage min egen konklusjon av hva som skjer så vil jeg gjerne få servert alle detaljene også.
Filmen basert på El Club Dumas, en roman av Arturo Pérez-Reverte. Uten å ha lest den kan jeg se for meg at den deler mye med bøker som Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafon eller Nattog til Lisboa av Pascal Mercier, bøker som først og fremst hyller og fremmer mystikken i bøkenes verden.
Det er en tematikk som ofte slår an i bøker bedre enn filmer har jeg inntrykk av også, det skal noe til å skape spenning av å se andre bla i bøker. De indre omveltningene som skjer i karakterenes møte med innholdet i bøkene blir for langt unna når vi ser det fra bak den fjerde veggen. Det lar seg ofte formidle bedre i bøker hvor vi kan dykke inn i karakterenes indre på en annen måte.
Når det er sagt så er The Ninth Gate god på dette området. Polanski klarer gjennom utenforliggende handling å skape spenning rundt det som boksidene avslører. Corso behøver ikke å finne sannheten i boksidene, men ved å avkle menneskene rundt bøkene. Vi er spart en indre reise hos Corso og vet aldri helt hva som faktisk driver han på et dypere plan enn oppdraget han påtar seg i begynnelsen av filmen. Det er ikke før rulleteksten begynner (eller kanskje dagen derpå hvis du er sånn som meg) at vi forstår hva som drev Corso hele tiden.
The Ninth Gate er nok best for de som liker å bruke nøtta når de ser på film og ikke nødvendigvis trenger å få en fullverdig konklusjon. Men jeg tror nok både bokentusiaster og fans av skrekkfilmer vil finne masse å glede seg over hvorvidt de tolker den som meg eller ikke. Uansett så vil jeg si at den passer bra som et aldri så lite nachspiel når du er ferdig med Knausgårds Morgenstjernen.
The Ninth Gate, en helt grei film. Kan sees på Netflix for tiden hvis det skulle være interessant.
Kilde: