Kevin Smith var min fyr en gang. Clerks, Mallrats, Chasing Amy, sammen med Linklater og Tarantino og resten av den gjengen, var han helt i fronten av den amerikanske auteur-bølgen som rullet inn i kinoene på 90-tallet. Hans siste eventyr, Jay and Silent Bob Reboot, er en gedigen intern vits av en roadmovie, sprekkeferdig med referanser og ironi.
I Askewniverse, Kevin Smiths filmatiske univers (døpt fra navnet på hans produksjonsselskap View Askew), er Jay and Silent Bob to gjengående figurer. Vi møtte disse to potrøykende slackerne utenfor dagligvarebutikken Quick Stop for første gang i filmen Clerks (1994). Jay, spilt av Jason Mewes og Silent Bob, spilt av Kevin Smith selv.
I Clerks var de to bajasene kun å se i små biroller, og dette fortsatte Kevin Smith med i de påfølgende filmene. Jay og Silent Bob ble klasket inn i den morsomme Mallrats (1995), den romantiske Chasing Amy (1997) og ikke minst den absurde Dogma (1999). Alltid i bakgrunnen der et sted ved siden av stjerner som Ben Affleck og Alan Rickman. Alltid i samme antrekk, med samme gimmicks og vitser.
I 2001 fikk de sin egen fullengder med Jay and Silent Bob Strikes Back, en film som de skulle bære på egne skuldre med alle stjernene i birollene denne gangen. Den filmen trakk sammen handlinger og roller i de første filmene i Askewniverse og var en kjempestor pay-out til fansen som Kevin Smith hadde akkumulert seg til da i karrieren.
I Jay and Silent Bob Strikes Back setter gutta ut for å stoppe en filmproduksjon av en tegneseriebok som heter Bluntman and Chronic. Det har seg nemlig slik at Jay and Silent Bob figurerer i denne boken hvor Bluntman and Chronic er deres superhelt-alteregoer. Ikke ulikt Jay and Silent Bob Reboot er Jay and Silent Bob Strikes Back full av satiriske sleivspark mot Hollywood og stinn av referanser til Askewniverse.
No offense to How High, but this is now the greatest movie ever made.
De 18 årene som har gått siden den gang har Kevin Smith stort sett levert dårlige filmer. Han har dykket ned i action, skrekk, romantisk drama, han har vært overalt, men felles for det hele er at det stort sett har vært mislykket. Hva gjør man da? Joda, tilbake til start er det ikke det?
Og jo, det er akkurat det Jay and Silent Bob Reboot er, tilbake til de trygge pikkvitsene til de hasjentusiastene Jay and Silent Bob. I Jay and Silent Bob Reboot så skal våre gode venner tilbake til Hollywood, denne gang for å stoppe en Reboot av Bluntman and Chronic filmen som de ikke klarte å stoppe i Jay and Silent Bob Strikes Back.
Etter å ha blitt lurt ut av rettighetene til å kalle seg selv Jay and Silent Bob aner våre helter ugler i mosen og søker hjelp hos den største nerden de kjenner, nemlig Jason Lees karakter Brodie, som vi først ble kjent med i Mallrats.
Brodie forklarer dem (og oss) forskjellen på remakes, reboots, sequels osv og setter tonen som vi får i resten av filmen. De gjør narr av Hollywood som tyr til resirkulering av historier og vitser av ren mangel på fantasi og de gjør narr av fans som aldri får nok av den samme historien, også kikker de salig inn i kameraet og inn i stua di der du sitter.
Også er vi i gang. Jay and Silent Bob drar ut på en lang reise for å finne frem til denne gjengen med fascister som nekter dem å bruke deres egne navn og som stjeler deres ære for å misbruke den i nok en Hollywoodproduksjon.
På sin ferd får de hjelp av fans som aldri får nok av den samme historien og av en serie gamle karakterer i Askewniverse og av noen nye fjes. Jay og Silent Bob røyker, snubler, lurer og strever seg mot Hollywood i noe som virker som en endeløs rekke av selvstendige scener som ikke egentlig henger så godt sammen.
De rømmer fra en Uber sjåfør som klikker, de blir lurt av en gjeng jenter som bare er super ironiske altså, de kaster bæsj på ku klux klan, de sniker seg forbi dumme sikkerhetsvakter, alt på jakt etter den jævla regissøren som skal lage denne rebooten av Bluntman and Chronic, og hvem er det? Ingen andre enn Kevin Smith selvsagt.
Dette er en film som nesten virker som en gigantisk venners venner fest. Det er Kevins Smiths utvidede vennekrets og det er han selv, forhøyet opp i sin egen guddommelighet, ikke bare med sine ideer, men med seg selv også, som seg selv. Det er Orson Welles-nivå på denne narsissismen.
I rollen som Milly møter vi også Harley Quinn Smith, hans datter, som han også satte inn i hovedrollen i den forferdelig dårlige Yoga Hosers(2016), en av hans aller største kalkuner. Så vi drysser litt nepotisme inn i denne kabareten også. Det er nettopp det denne filmen er, det er erter og reker og kokt egg, asparges, mais, alt fanget i aspikk, stivt og samtidig helt shaky. Det hele er vilt usammenhengende, hadde noen sagt at denne filmen var klippet sammen av overskuddsmateriale fra andre produksjoner så hadde jeg ikke tvilt et sekund.
Så er filmen helt ræva? Ja, den er nok det. Liker jeg den? Ja, jeg gjør jo egentlig det. Selv om jeg nesten skjemmes så må jeg si at jeg til tider er veldig underholdt. Filmen er fullstendig selvbevisst, den gir ingen illusjoner om å være noe annet enn den er.
Hollywood doesn’t make sequels anymore. Shit, don’t even make squeakquels, yo.
Den er laget for fansen, laget for de som har fulgt med Jay and Silent Bob. Laget for de som har vært vitne til Kevin Smith tur til toppen og påfølgende fall fra toppen av Indiekaka til det han er i dag, hva enn det er.
Den er laget for å skvise noen flere dollar ut av en allerede tynn IP. Akkurat som karakteren Kevin Smith gjør med Bluntman and Chronic i filmen, gjør regissøren Kevin Smith med Jay and Silent Bob I filmen du faktisk sitter å ser.
Jeg sier ikke at det er noe kunst i dette, det at han gjør hele filmen til en slags meta seanse gjør ingenting for å høyne dens kunstneriske verdi. Men det gjør den ikke verre. Jeg tenker at han hadde vekket disse aldrende hasjrøykende surrehuene igjen uansett og når han gjør det så kan han like godt gjøre det helt uten å late som om det er noe mer enn det som det faktisk er.
Topp 5 lista – Kevin Smiths filmer
- Clerks – Filmen som lanserte Smith, av 90-talls indiefilmer blir de ikke bedre enn denne.
- Dogma – En vill reise mellom himmel og jord, proppet med fantasi og moderne tolkninger av religion. Smiths objektivt sett beste.
- Chasing Amy – En søt historie om kjærlighet i LGBTQ-tidens spede begynnelse. En film for tiden den kom ut i, men innholdet er nok allerede ganske datert dessverre.
- Mallrats – En film om tegneserie nerder, ikke all verdens handling, men en feel-good tone gjennom hele filmen og nok Smiths morsomste spør du meg.
- Cop Out – Jeg tar med denne, mange liker den ikke, men av alle Smiths ytterligere filmer er denne den minste kalkunen spør du meg. Bruce Willis action komedie av sitt mest gjennomsnittlige slag, men i samlingen av Smiths filmer er den langt over middels.
Jay and Silent Bob reboot er som sagt en film for fansen og jeg tror faktisk at den er tilnærmet umulig å like dersom du er ny til Kevin Smiths tidlige filmer. Jeg som har sett Chasing Amy og har savnet Ben Affleck i rollen som den rappkjefta, elitistiske Holden McNeil synes det er riktig så underholdene å få et fire minutter langt gjensyn med han i denne filmen. Men har du ikke sett Chasing Amy, nei da kan jeg ikke forstå hva du kan få ut av det.
Jeg ler av vitsen når Jay spør om noen av de unge jentene i gjengen til Milly har på seg catsuit under klærne sine, men jeg gjør jo det utelukkende fordi jeg har sett Jay and Silent Bob Strikes Back hvor det er et tema som dukker opp.
Det er ofte filmer kjører disse interne referansene til andre filmer i samme serie. Det skjer for eksempel hele veien i Marvel filmene, men jeg tror ikke jeg vet om en annen film som utelukkende surfer på den humoren.
Ispedd her er også andre vitser som trekker inn andre karakterer og filmer som skuespillerne har gjort. Som f.eks Jason Lee’s karakter Brodie som sier at Hollywood ikke lager sequels lenger, ikke engang squakuels (en vits på hans Alvin og gjengen filmer).
Ben Affleck som opplever å kunne relatere mer til Thomas Wayne enn Bruce Wayne i møte livet som voksen og far, eller Matt Damons karakter Loke opprinnelig fra Dogma, som er født på ny, eller re-BOURNE som han uttrykker det. Det er knapt en eneste vits i denne filmen som ikke er en referanse til noe annet. Og som en film-nerd så setter jeg pris på det. Jeg koser meg jeg.
I hate this guy. He forces his kid to be in everything he makes.
En annen positiv ting er at Jason Mewes som spiller Jay, faktisk har utviklet seg som skuespiller. Det var ganske dårlig stilt i begynnelsen på det området, han slet seg igjennom dialogen i de første filmene Jay figurerte i.
Opprinnelig jobbet Kevin Smith og Jason Mewes sammen i en butikk som solgte tegneserier da Smith skrev på sin første film Clerks. Han fant den lille birollen til sin kamerat og resten er historie. Utover Smiths filmer har Mewes stort sett bare fullstendig ukjente titler på sin IMDB profil. De ni mest kjente filmene har har vært med i er alle laget av Kevin Smith, og det stopper nok ikke der kan jeg tenke meg.
Når det gjelder Harley Quinn Smith, Kevin Smiths datter, så er det vanskelig å se forbi all meta-humoren i denne filmen. De fleste vitsene hun kommer med er på bekostning av sin far og hun har ikke sånn kjempe mye materiale å jobbe med. Med tanke på stilen hans så kunne hun fort blitt et symbol på hans skjebne fremfor å kunne stå på egne bein.
Men det er ikke det inntrykket man sitter igjen med etter filmen da. Hun klarer seg greit hun. Hun blir visst også å finne i den kommende Masters of the Universe TV serien som er på vei, så jeg tenker at det kan gå bra også. Jeg håper det, jeg håper hun også gir farens ettermæle et løft i samme prosess, det fortjener han. Så kan han bare fortsette med sine prosjekter og grave seg dypere og dypere i sin egen fanbase, vel vitende om at Smith-navnet lever i beste velgående i Hollywood.
Jay and Silent Bob Reboot, en helt grei film (men kun dersom du er over middels kjent med Kevin Smiths tidligere filmer er jeg redd)
Kilder: