På slutten av nitti-tallet og inn i det nye årtusenet skulle alle på død og liv spille poker. Det gikk fra å være noe gamle gubber gjorde over en konjakk og en sigar til noe unge og målrettede mennesker satt seg fore å bli best i.
For oss som gikk på ungdomskolen de årene husker at konfirmasjonspenger gikk til stålkofferter med plast-chips og kortstokker og buy-in rundt bordene ble satt til hele ukelønner. I noen år der visste alle hva Texas hold’em var og at man skulle spille mannen, ikke kortene.
Rounders, eller Siste Spill som den forståelig nok måtte omdøpes for de norske kinoene, må sies å ha en del av skylda for denne pokerbølgen. Rettmessig også, fordi det er en god film som gjør det sportsfilmer skal gjøre, nemlig å inspirere.
Three stacks of high society
Sportsfilm er nettopp det Rounders er. Den kan lett forveksles med en kriminalfilm om gambling som fører til kriminalitet og vica versa, men det er den ikke. Filmen innehar alle de viktigste karakteristikkene til en sportsfilm.
Man har en talentfull og sympatisk utøver som går på en smell og trekker seg tilbake fra sin sport (poker i dette tilfellet). Sympati for andre og selvoppofrelse gjør at han bli trukket inn igjen i sporten og har denne gang mer å spille for en noen gang. Motstanderne faller en etter en før han igjen sitter tvers over for sin argeste motstander, han som forårsaket smellen i utgangspunktet. Her er det egentlig bare å bytte sportsgren så kan det være hvilken som helst sportsfilm.
Matt Damon spiller vår helt Mike, en smart fyr som alle i filmen ser ut til å like. Han er et naturtalent med kortstokken som tilsynelatende klarer å holde seg på matta selv om pokerverdenen han vandrer i stort sett er basert på ulovligheter.
I begynnelsen av filmen taper Mike alt han har mot den nådeløse Teddy KGB, spilt av John Malkovich. Det fører til at han trekker seg tilbake fra pokerbordet for å studere til advokat sammen med sin kjæreste spilt av Gretchen Mol. Mike holder seg unna kortstokker frem til den dagen da hans beste kompis Worm, spilt av Edward Norton, slipper ut av fengsel. Worm trekker Mike sakte tilbake inn i gamle kortspillende vaner og veien tilbake til Teddy KGBs bord har således begynt.
Hanging around, hanging around. Kid’s got alligator blood. Can’t get rid of him.
Først, det som er bra. Pokerspillingen, den er bra i denne filmen.
I en behind-the-scenes film så forklarer Matt Damon at de under innspillingen spilte mye kort mellom opptakene og at manusforfatterne var svært delaktige i denne pokerspillingen underveis. Manusforfatterne Levien og Koppelman, i senere tid mer kjent for å skape TV serien Billions, har nok virkelig satt seg inn i pokerspillernes verden når de skrev denne filmen.
Dialogen rundt filtdukene er helt overlegen og når Mike og Worm snakker sammen kaster de pokeruttrykk i trynet på deg som både er enkle å tolke betydningen av samtidig som de er utrolig kule å høre på. Det er nøkkelen i en god sportsfilm, det å forklare spillet på et nivå som selv en seer helt uerfaren i pokerens verden kan følge med.
En av de tingene som er utrolig kult i denne filmen er at de bruker ingen tid på å forklare hvorfor den ene hånden slår den andre, eller hvilke kort som er attraktive å ha osv. De gir oss ingen vedvarende oversikt over hvem som vinner hva av hender, eller hvem som leder. Alt handler om Mike og de han sitter med rundt bordet.
Det filmes ansiktsuttrykk i stedet for kort, det spilles på små fakter og grimaser fremfor oppsummering av hvem som har hva i potten. Det handler om menneskene, ikke kortene. Og det er akkurat det som er mantraet i filmen, pokeren spilles ikke mot kortene til motstanderne dine, de spilles mot motstanderne.
Mike sier ting som: You don’t play the cards, you play the man. Og If you can’t spot the sucker in your first half hour at the table, then you ARE the sucker. Det hele handler om mann mot mann, kortene er bare instrumentene.
Jeg liker også at vi slipper en opplæringsseanse i filmen. De fleste sportsfilmer har en eller annen form for montasje hvor vår helt går gjennom en videre opplæring eller forberedelse før den store kampen, det slipper vi her. Det er nesten befriende at vi slipper. Gjennom hele filmen er Mike selvsikker på sine evner og det handler egentlig bare om anledning.
Worm er hans rake motsetning, han spiller for å vinne, uten videre skrupler. Han jukser om han må, vinne skal han. Mike spiller for å spille. Han er en utøver, ikke en svindler som sin venn Worm.
På den måten var nok Rounders med på å ikke bare gjøre sporten poker mer populær, men også legitimere det som en sport, og ikke bare gambling for forlystelsens del. Samme effekt som Karate Kid (1984) hadde for Karate og Color of Money (1990) hadde for biljard så hadde Rounders virkelig den effekt å forbedre sportens anseelse. Og det er ikke rent lite bare det.
It’s immoral to let a sucker keep his money.
En annen ting som funker bra i filmen er Matt Damon og Edward Norton, de to var virkelig i siget på denne tida og funker kjempebra sammen. Innsatsen deres i denne filmen var definitivt med på å bygge grunnlaget for to lange og interessante karrierer.
Filmen har også noen vannvittige biroller som løfter hele greia, med Famke Jansson, John Turtorro og ikke minst Martin Landau, som alle leverer til langt over bestått. Filmens store pluss, ved siden av pokerspillingen er disse skuespillerprestasjonene. Det finnes dog unntak i denne filmen, ikke alle er like gode som de overnevnte.
Gretchen Mol som spiller Mike’s kjæreste har dessverre ikke noe å gjøre i dette selskapet, det blir for tynt. Hun mangler litt tyngde og det blir veldig tydelig når hun deler skjermen med Damon og de andre.
Og hvem det er som har tillatt John Malkovich den latterlige over-artikulerte russiske aksenten burde ha blitt sparket fra filmen. Malkovich er alltid bra, men måten han snakker på i denne filmen er under all kritikk.
Topp 5 lista – Dårlige aksenter i film.
- Diane Lane, The Perfect Storm – Kanskje en ukjent film for noen, men når hun Diane Lane skal snakke med Boston dialekt i den filmen så er det helt krise.
- Dick Van Dyke, Mary Poppins – det meste kjente eksemplet kanskje?
- Keanu Reeves, Dracula – Hva skjedde der? Reeves virker som verdens hyggeligste kar, men akkurat den fikset han ikke.
- Don Cheadle, Oceans Eleven – Hva var vitsen? Kunne ikke «Dynamitt-Harry» karakteren hans like gjerne være amerikaner?
- Brad Pitt, The Devil’s Own – Nord-irsk er ikke for alle…
Noen andre ting å plukke i må være voice-over. Jeg har vel gjerne kommentert det tidligere og jeg sier det igjen, er ikke så glad i voice-over altså. For meg legger det en kjipt lokk på hele fortellingen. Jeg synes vi heller bare burde bli vist handlingen jeg og hvis det ikke er nok til å forstå hva som skjer, nei så er ikke handlingen god nok da. Det finnes selvsagt unntak hvor voice-over passer, som Goodfellas (1990) og Apocalypse Now (1979), men Rounders er dessverre ikke et av unntakene. For meg kunne de like godt kuttet hele voice-overen og filmen hadde rett og slett vært bedre.
Filmen sitter nok også litt fast i nitti-tallet hvor den egentlig har mer til felles med filmer fra 70-tallet i stilen enn filmer som produseres nå. Muligens går den litt seint for det moderne publikum, men det til tross for det, så tror jeg fortsatt at den vil inspirere ungdom som ser den i dag til å finne frem en kortstokk.
Men altså, det er vanskelig å komme over den der aksenten til Malkovich. Det høres helt sprøtt ut og jeg synes rett og slett det er vanskelig å ta hva han sier på alvor når hvordan han sier det får meg til å smile. Og det er jo et problem, fordi han skal jo være litt skummel i denne filmen. Vi må jo føle på kroppen av Mike er i virkelig fare til tider, og det er vrient det når Malkovich slakter den russisken til de grader.
Legger til her at Malkovich mange år senere dukker opp i Levien og Koppelmans Billions, også denne gang som russer, men med en langt mer nedtonet dialekt.
Alt i alt er Rounders noe for de som liker pokerspilling og har en kveld å bruke på noe fornuftig. Den er også noe for de som kan nyte en helt grei film, for det er nettopp det den er, helt grei.
Kilder: