Forventningene var høye verden over da regissøren Michael Mann skulle overføre sin banebrytende TV-serie Miami Vice til det store lerretet. Hvordan kunne dette feile? Mann var knapt ferdig med å motta hyllesten for Collateral (2004) noen år tidligere og nå skulle han gi seg i kast med TV serien som alle elsket på 80-tallet. Filmen måtte jo være bra den også.
Det ble ikke sånn. Filmen ble ikke suksessen alle hadde sett for seg.
Problemene startet visst allerede under innspillingen. Som så mange andre vanskelige filmproduksjoner så begynner det alltid med en regissør som driver med hyppige endringer i manuset og historien. Det skjedde her. Spe på med nykker hos skuespillere og krangler om penger, det skjedde her. Skuespillere med rusproblemer, check.
Midt i alt dette så ble filmen spilt inn midt i Hurricane season i Mellom-Amerika, tilfeldigvis samme år som Orkanen Katrina. Det gikk ikke så bra. Milevis over budsjett og langt bak planen. .
Sånne historier har vi hørt før, store produksjoner som lider under innspilling. Enkelte ganger fører det til utrolig gode filmer, som Jaws (1975) eller Apocalypse Now (1979) og andre ganger kan det gå ille, slik som for eksempel Godfather Part 3 (1990). Miami Vice skulle vise seg å høre til den siste kategorien dessverre.
Få publikummere likte den i det den kom ut, enda færre kritikere likte den. Pressen skrev heller historiene fra den krevende produksjonen enn å skrive så mye om selve filmen. Det kunne visst feile. Men hva var det egentlig folk forventet seg? Jeg synes slett ikke filmen er dårlig jeg, faktisk så synes jeg den er helt grei.
One day you should just cash out
Sonny Crockett og Ricardo Tubbs, politidetektivene fra sedelighetsavdelingen i Miami med navn så skarpe som macheter, er kjent fra TV i skikkelsene til Don Johnson og Phillip Michael Thomas. Tøffingene med hockeysveis og pastellfargede blazere dundret gjennom Miamis underverden og gjorde rent bord med smuglere og gangstere til tonene av Phil Collins og Lionel Ritchie. Stiligere ble det ikke den gang da.
I 2006 er Don Johnson og Phillip Michael Thomas erstattet av henholdsvis Colin Farrell og Jamie Foxx. Phil Collins er erstattet av Audioslave og hockeysveisen er klippet. Byen er den samme og i underverdenen er det minst like mye å rydde opp i.
Sonny og Rico blir kastet inn i en FBI-etterforskning hvor det lukter muldvarper lang vei. De må infiltrere en smuglerliga for å finne bakmennene som er ansvarlig for å ta livet av flere FBI agenter. Dette sender dem, kanskje ikke uventet, ut på dypt vann og de må bruke hvert eneste gram av sin coolness og badassery for å komme seg helskinnet ut på andre siden.
De kjører fort i både båt, bil og fly og de kaster fete replikker ut av vinduet som om det skulle være tyggegummipapir.
De dusjer med damer (noe som skjer overraskende ofte i Michael Mann filmer) og de smiler ikke en eneste gang, akkurat som skikkelig tøffinger skal. Ingen ting er nytt sådan, Michael Mann lager en film om barske mannfolk. Eller er det kanskje noe nytt her?
Life is short. Time is luck
Det sier den vakre gangsterdama Isabella til Sonny i en intim scene i Miami Vice. Den replikken har Michael Mann brukt før, det er nemlig også mantraet til Neil McCauley i Heat (1995), spilt av Robert DeNiro. Det må være noe Micheal Mann holder høyt. Tanken om å leve mens man kan. Yolo.
Men Yolo for McCauley i Heat er ikke helt det samme som den versjonen av Yolo vi blir servert i Miami Vice.
For McCauley i Heat er det en gitt faktor i livet at tid er hell og han bruker den som motivasjon for å forsøke å kontrollere sin egen skjebne. Han sier at du må ikke eie mer enn du kan slippe på fem minutter. Altså, du må ikke knytte deg. Time is luck. Forhold til ting og folk stjeler tiden din og begrenser din evne til å utnytte tiden. Kontrollerer du tiden, vender du flaksen i din favør.
For Isabella i Miami Vice sin del er det annerledes. Isabella er kjærlighetsinteressen til Sonny i filmen, spilt av Gong Li. Isabella har vært heldig og sluppet igjennom mot alle odds. Hun er sikker på at hennes dager er talte og hun gjør det hun kan for å nyte dem. Time is luck, man er heldig som er her, la oss nyte tiden.
Jeg liker denne lille tingen i forskjellene mellom Heat og Miami Vice. Jeg forestiller meg at Michael Mann selv har funnet noe som er verd å leve for i tiåret mellom dem. Jeg synes det markerer en utvikling og en modernisering av de brutale og kompromissløse universene han skaper.
Og det er Isabella denne filmen egentlig handler om, det er kvinnene i livet som hylles. Og de er tøffe de også. Sonny faller for sin arbeidsgiver i Isabella, en slags rådgiver til den notoriske hoved-badguy’en Montoya. I henne finner han endelig en match. Noe som er verd å kjempe for. Og kjempe, det gjør han.
Rico på sin side kjemper for sin Trudy, spilt av Naomie Harris. Hun er en knallhard undercover-detektiv i samme avdeling som Sonny og Rico. Hun sier til Rico at han ikke må bekymre seg for henne, men gjøre jobben sin, hun insisterer på at han må la henne passe på seg selv. Men bekymre seg, det gjør han.
Miami Vice er en film om det å kjempe for kjærligheten, å kjempe for det som betyr noe for oss i livet. Hvem hadde trodd det?
Hele filmen begynner dessuten med en strålende liten cameo av John Hawkes som spiller informanten Alonzo. På flukt fra gangsterne i begynnelsen av filmen så får han greie på at gangsterne har tatt liv av hans kjæreste på grunn av han. Da tar han sitt eget liv rett foran Sonny og Rico og det er katalysatoren for hele filmen. Sonny og Rico kaster seg ut i dette livsfarlige oppdraget for å hevne Alphonse og den tapte kjærligheten.
Topp 5 lista – Trøblete produksjoner
- Jaws – En mekanisk hai som svikter og filming på det bølgete Atlanterhavet. Filmen ble enestående da.
- Apocalyse Now – Tropisk regnsesong og Marlon Brandos ego. Filmen ble bra da.
- Fitzcarraldo – Dysenteri og umuligheten med å lage en film semi-dokumentarisk med å faktisk utføre plottet av filmen under innspillingen. Galskap som ble en vill film.
- The Shining – Hvorvidt Kubrick prøvde å få skuespillerne til å gå fra forstanden eller ei er uvisst, men det ble en skikkelig rysare av det.
- Miami Vice – Ikke en film i klasse med de over, men kom an, ingen av de andre måtte sloss mot Orkanen Katrina.
Let’s take it to the limit one more time
Stil over innhold er vel en kort måte å oppsummere hva som preger filmen på et teknisk nivå. Som en av de første skjøt Michael Mann store deler av denne filmen digitalt og mye er håndholdt, så spesielt action sekvensene bærer preg av litt hopping og herjing med bildet. Nærbilder er utrolig nære og det klippes raskt og kontant. Det svarer til hensikten som vel er å øke realismen i bildene, å trekke publikum inn i handlingen.
Disse raske sekvensene blir krydret med noen langtrukne naturbilder og alt blir akkompagnert av rock og nu-metal musikk verdig 2006. Når Sonny og Isabella dundrer til Cuba via sjøveien for å kjøpe seg en Mojito og Audioslave etterfølger den diegetiske Salsa musikken på baren de ender opp på i Havana, minner filmen langt mer om en parfymereklame enn en spillefilm.
Med musikken som legges over så skapes det distanse igjen og realismen i den raske klippingen og heseblesende filmingen dempes ned. Jeg tror mange hatet akkurat dette i det filmen kom ut.
Som en sammenligning så fikk vi også raske klipp og håndholdt kamera i for eksempel Jason Bourne-filmene og vi ble der virkelig sugd inn i scenene og satt nesten andpustne i salen og så på der kameraet halset etter Bourne.
I Miami Vice forsøker Mann å gjøre sin versjon av dette. Han tetter inn distansen til publikum ved å kjøre de raske scenene, men så legger han inn pustepauser med musikk og flotte naturscener, som seer blir man dradd inn og dyttet ut igjen.
Jeg kan se hvordan noen vil synes at dette er stressende og den evinnelige musikken og de mørke bildene er med på å suge ut alt humør av filmen. Jeg tror faktisk ikke at de smiler eller ler en eneste gang i filmen, alle er alvorlige og dystre hele tiden. Men det er en del av stilen det også. Det skal være sånn.
Det er alt i alt er tynt manus egentlig, de fleste samtaler begrenses til maks fire-fem utvekslinger før vi skifter scene. Det er et godt stykke fra for eksempel Diner-scenen i Heat og jeg kan jo skjønne at dersom publikum løste billett for å oppleve det igjen så ble de skuffet.
Den er ikke særlig brutal heller til forskjell fra mange av Michael Manns tidligere filmer. Sonny og Rico blir spart for det meste av nærkamper med skurker og det er vel ikke før helt på slutten av særlig med skudd blir avfyrt. Så det er heller ingen hardkokt actionfilm vi har å gjøre med her, det er noe helt eget.
Men dersom du tar filmen for det den er, en stilmessig konsentrert lek med skygger og musikk og dystre skjebner så fungerer det riktig godt. Bildene er oppriktig fine, klippingen sitter utrolig bra. Selv om man kanskje ikke er fan av Audioslave eller Jay-Z så kan man i det minste sette pris på den stramme lydmiksen som er noe helt for seg selv.
Det blåser rundt skuespillerne mer eller mindre hele tiden i filmen så lyden fra innspillingen kan umulig ha vært særlig bra. De måtte nok tilbringe ukesvis i studio i etterkant for å spille inn dialogene på ny.
Det å få alt dette klippet sammen er et ikke så rent lite imponerende stykke arbeid i seg selv. Ikke er det umulig at den tunge stilen som hviler over filmen kan ha kommet som et resultat av dette til en viss grad.
For å nyte Miami Vice tror jeg man må akseptere stilen rett og slett. Akseptere musikken og la det heller flyte på skjermen som en durabelig lang musikkvideo. Du må ikke henge deg opp i hvorvidt det faktisk går an å kjøre racerbåt fra USA til Cuba på en ettermiddag, eller hvorvidt du kan stå opp i en båt som går 100 knop og snakke i en mobiltelefon. De tingene henger på stilen, ikke på handlingen.
Miami Vice er definitivt stil over innhold, men det kan være greit det også kan det ikke det. Man kan selvsagt ikke digge stilen, men dersom man kan like det så er faktisk Miami Vice en helt grei film.
Kilder:
https://www.imdb.com/title/tt0430357/?ref_=ttqt_qt_tt
https://www.cinemablend.com/new/10-Troubled-Productions-Wound-Up-Producing-Great-Movies-108737.html