The Hamptons, perfekt location for en coming-of-age historie. De voksne slipper seg løs. De dagdrikker og de fniser og herjer. De voksne blir som ungdommer og ungdommene, hva gjør de? Det får vi egentlig ikke greie på i denne filmen, fordi ungdomseksemplaret vi følger er ikke som de andre.
Duncan, vår helt i denne fortellingen, er en sindig og introvert ung mann. Han er ikke interessert i å henge med sin stesøster og hennes populære venner, han bruker denne sommeren på å finne seg selv han og vi får heldigvis slenge oss med på det korstoget.
Nat Faxon og Jim Rash, klarte noen år før dette å hale hjem hver sin Oscar statuett som betaling for å ha skrevet den strålende filmen The Descendants (2011) med George Clooney i hovedrollen. Den gang hadde de Alexander Payne med seg på laget, noe som utvilsomt var med på å vippe det hele over i Oscar territoriet.
Denne gang, med The Way, Way Back så måtte de styre skuta alene, både i skrivestua og i regissørstolene. Ikke ulikt fra the Descendants handler det denne gangen også om ungdommer som holder på å ta steget ut av barndommen i skyggen av deres foreldres mer modne (men ikke nødvendigvis verre) utfordringer.
Don’t die wondering man
I The Way, Way Back følger vi Duncan som er med sin mor og hennes nye kjæreste på sommerferie i the Hamptons. Huset de skal bo i er den nye stefarens, Trents, hus og Duncan og moren er med for første gang. Det er tydelig at Trent har en lang historie i feriebyen og både han og hans datter flyter umiddelbart inn i gamle sosiale rytmer.
Duncan spilles av Liam James, han mor spilles av Toni Collette og stefaren Trent portretteres på en utmerket måte av Steve Carrell. Utover de så finner vi Sam Rockwell i en viktig rolle, men han kommer jeg tilbake til litt senere.
Poenget er, kanskje ikke uventet, at Duncan ikke går overens med Trent. Stefaren er ikke voldelig eller noen sånt, men han er dominerende og balanserer hele veien på en fin linje i grenseland mellom oppdragelse, hersketeknikker og mobbing. Faxon og Rash klarer å formidle denne rollen helt perfekt mener jeg. Han er rett og slett en halvpikk. Ikke fullt ut en pikk av en fyr, men ikke helt Judge Reinholdt heller, noe midt imellom. En troverdig karakter.
Duncan ser dog rett igjennom Trent og mistrives i the Hamptons fra dag en. Etter å ha funnet seg en gammel sykkel så finner han omsider veien til 80-talls paradiset «Wizz World», et badeland drevet av Sam Rockwells karakter Owen, en avslappet og dus fyr som umiddelbart tar Duncan under vingen.
Duncan får seg en jobb på «Wizz World» og dermed kan hans personlighetsvekst og følelsesmessige modning begynne. Owen, på tross av sine egne feil, blir en farsfigur ulik noen andre som Duncan har møtt.
Duncans selvtillit bygges og det kommer også hendig med når han spiller et long-game med nabojenta som er i tilsvarende situasjon med skilte foreldre og følelser av å ikke passe inn. Om dette høres kjent ut? Ja, det gjør det jo selvsagt, hvor mange ganger har vi ikke lest eller sett dette før? Vi har lest det i alt fra Dickens til Philip Roth. Vi har sett den historien på kino fra Karate Kid (1984) til Lady Bird (2017). Trenger vi flere? Det korte svaret er ja.
Tittelen The Way, Way Back refererer til det aller, aller bakerste setet på en amerikansk stasjonsvogn. De der Griswold-bilene med trepanel på dørene, de hadde visst to rader med bakseter og det bakerste var the way, way back-seat. Så hvis du ser denne filmen og lurer på hvorfor Steve Carrell kjører rundt i en 30 år gammel bil i denne filmen, når han tilsynelatende også har råd til å holde et sommerhus i The Hamptons, så er det nok for dramaturgien.
Ikke nok med det, men hele dette magiske sommerlandet ligner nok langt mer på 80-talls versjonen av det enn dagens the Hamptons. Filmen er mer eller mindre blottet for mobiltelefoner og laptoper. De gjør også et poeng ut av at Badelandet ikke har endret seg siden 80-tallet. Så hvorfor har de ikke bare lagt handlingen til åtti-tallet egentlig? Jeg er usikker. Men det spiller egentlig ikke noe rolle.
På lik linje med for eksempel Stranger Things på Netflix så blir denne filmen levende i en mellomtid uten tydelig å fortelle deg eksakt når det du ser utspiller seg. Den hviler tungt på sine referanser til 70- og 80-tallet (sikkert tiår som regissørene av disse historiene har et spesielt forhold til). På den måten så vil The Way Way Back oppleves nostalgisk for noen av oss, mens for de yngre seerne så vil den oppleves samtidig. Jeg synes egentlig det er en grei måte å gjøre det på.
That’s the power of this place. It’s like spring break for adults
Steve Carrell spiller Trent skremmende godt. For de fleste så forbindes vel Steve Carrell med naive Michael Scott fra The Office eller uskyldige Andy fra 40-Year Old Virgin (2005), denne rollen er noe halt annet, men Carrell viser bredde som den usympatiske stefaren. Sammen med Duncans mor, spilt av Toni Collette, og gode naboer i feriebyen the Hamptons fester de voksne mer eller mindre uavbrutt i denne filmen.
Til Duncans store fortvilelse ser han nye sider av sin mor der de voksne stort sett raver godt brisne rundt og oppfører seg som fulle høns. Stefaren personifiserer avstanden mellom generasjonene i denne filmen i sin trauste og dobbeltmoralistisk tilnærming til det å være en familie. Han oppfordrer Duncan til å jobbe for å få familien til å fungere, men han inngår ingen kompromisser selv.
Hans motpol i filmen er den karismatiske Owen, spilt av Sam Rockwell. På utmerket Sam Rockwellisk-vis så er Owen en skikkelig fleibende abekatt. Han viser Duncan at det er mulig å være voksen på din egen måte og han utfordrer Duncan på en respektfull måte for å få noe mer ut av gutten.
Topp 5 lista – Sam Rockwell for president
- Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – Hans oscarvinnende rolle som Offiser Dixon er også den beste.
- Moon – Rockwell in space. Mer eller mindre solo performance i verdensrommet. Legendarisk.
- Charlies Angels – Filmen har ikke holdt seg kjempebra, men den var en suksess når den kom. Rockwell som skurken Knox holder seg som en god vin. Øyeblikket han tenner røyken og avslører sine onde hensikter er helt overlegent. You know they say that in death all life’s questions are answered. Will you let me know?
- The Green Mile – Wild Bill.. for en fyr.
- The Way, Way Back – Owen, hvem ville ikke hatt en sånn sjef?
Sam Rockwell er perfekt som den laidback og oppriktige Owen og han har akkurat nok tyngde til å vise baksiden med å være en noen-og-tretti-år gammel badelandsjef uten familie eller noe annet fast i livet. Karakteren hans er gjennom en liten kurve, men hvis det er noe jeg vil trekke med denne filmen så er det at vi godt kunne hatt 15 minutter mer med Owen. Kanskje vi kunne fått mer innblikk i forholdet han har (eller ikke har) med Caitlin, spilt av Maya Rudolph?
Det er mye Bill Murray i Sam Rockwells Owen og det skulle ikke forundre meg om Caddyshack (1980) har vært oppe på Faxon og Nashs mood board når de skrev denne filmen.
For sommerfilmer å være så er The Way Way Back en god en å kjøre på en sen Juni-kveld. Den tar oss tilbake til sommere uten ansvar og uten lekser. Den gir fornemmelser av milde kvelder hvor solen aldri går helt ned og hvor morgenene bærer med seg lukten av hav og solkrem. Selv om tematikken til tider kan være tung, så bevarer den en letthet gjennom hele fortellingen og lander tilfredsstillende etter én behagelig time og tre ålreite kvarter.
Den kan sees på Netflix i skrivende stund og vil forhåpentligvis være tilgjengelig der ut sommeren som et godt alternativ til stranden på en regnfull sommerdag.
The Way, Way Back, en helt grei film.
Kilder: