The Tourist er en ujevn opplevelse, det skal det ikke være noe tvil om. Ikke godt mottatt av kritikerne når den kom ut og heller ikke særlig godt mottatt av seerne. Angelina Jolie og Johnny Depp, spennende regissør, flinke manusforfattere, solide skuespillere i birollene og vakre Venezia. Hva var det som gikk galt?
Nå synes jeg egentlig filmen ikke er så verst jeg. Eller rettere sagt så liker jeg kanskje mest å sitte å se den og fundere på hvor bra den kunne ha vært. Uansett så er det en interessant film og verd noen setninger.
I think everybody’s Alexander Pierce
Først, hva funker i The Tourist? Venezia. Venezia funker særdeles godt. Kanalbyens mystikk fremheves i denne byen og fungerer mer som en rekvisitt i filmen enn som bare en lokasjon. De blå kanalene, de pastellfargede murhusene, de rustfargede taksteinene, broene og de små balkongene benyttes aktivt i dramaturgien.
Fotograf John Seale fanget den samme mystikken i Italias landskaper ti år tidligere i The Talented Mr. Ripley (1999) og var nok i stor grad hentet inn for å gjenskape det samme i denne filmen. Det er utallige filmer som er lagt til Venezia. Tross sin utfordrende byplan så er det en by som trives utrolig godt på lerretet. Dersom man døser av til den litt slappe handlingen i The Tourist så kan en alltids bare la øynene gli fra Johnny Depps døsige øyne til de vakre omgivelsene.
En annen ting som jeg synes fungerer relativt godt er stemningen. I alle fall i de første to tredjedelene sitter Hitchcock vibbene bra. Musikken er godt komponert og flyter godt igjennom en sakte oppbygning av spenningen. Filmen bygger opp mot en flott scene som inneholder en redningsaksjon med påfølgende båtjakt i de dunkle nattetimer rundt timesmerket.
Men så skjer det noe. En original sang av Katie Melua skjærer seg inn i ørekanalene og det er som hele luften går ut av den gode stemningen de har lagt grunnlaget for. Men en malplassert sang og en påfølgende scene som bryter mystikken tvert av, så er gamle Hitch helt vekk og nå sitter vi igjen i båten sammen med Jolie og Depp i en middelmådig fredagskrim.
Noe annet som for så vidt fungerer er plottet, det er egentlig ganske bra. Den britiske utgaven av Økokrim er på jakt etter en viss Alexander Pierce. Pierce har masse penger stæsjet i utenlandske kontoer og skylder Hennes Majestet Dronningen en relativt stor sum. Økokrim og Interpol overvåker hans tidligere elskerinne Elise Ward, spilt av Angelina Jolie og de har visst holdt på med denne etterforskningen i flere år uten resultater.
På en cafe i Paris mottar Elise et brev med instruksjoner om å komme seg på et tog til Venezia. Ikke nok med det så skal hun på toget plukke ut en tilfeldig fyr med samme høyde og bygning som Pierce for å lure pol’ti til å tro at Pierce er denne tilfeldige fyren. Elise velger seg selvsagt Johnny Depp som sitter der på toget med en bok i fanget.
Depp spiller en intetanende Amerikansk mattelærer som er turist i Europa. Vi lærer raskt at det finnes en ytterligere komplikasjon hvor Pierce faktisk har stjålet alle pengene fra en gangster, så nå jaget den intetanende turisten av både Interpol og gangstere. Høres ganske bra ut gjør det ikke det?
Faktisk så er plottet lånt fra en fransk film med navn Anthony Zimmer fra 2005, laget av Jérôme Salle, men utover det er det ikke så mye likheter med denne filmen som heller mer mot action enn det som dyrkes i The Tourist.
Når The Tourist skulle lages så var det selvsagt mange regissører tilknyttet prosjektet, som det vanligvis er, før studioet landet på tyske Florian Henckel von Donnersmarck (et helt strålende navn). Von Donnersmarck brakdebuterte med den veldig gode filmen De Andres Liv (Das Leben der Anderen) fra 2006 og The Tourist skulle bli hans andre film som skulle følge opp suksessen fra hans Oscarbelønte debut.
Ikke nok med det, men studioet fikk også inn selveste Christopher McQuarrie til å føre manuset i pennen. McQuarrie, som også har en Oscar på hyllen for hans manus til The Usual Suspects (1995), skulle få bistand av selveste Lord Julian Fellowes, Mr. Downton Abbey, til manuset. Hvordan kunne dette gå galt?
Well, you’ve certainly blown your cover now
Det som gikk galt tror jeg er følgende: Først og fremst var castingen ikke helt god. Stjernefaktoren blendet nok for mye da de valgte spesielt Johnny Depp som ikke ser ut til å finne seg helt i denne rollen som turisten Frank. Han ser rett og slett ikke helt frisk ut hvis det er lov til å si. Han er blek og litt oppblåst og vaser rundt i en tåke.
Resultatet er at han rett og slett ikke er helt troverdig som en turist som har falt oppi noe farlig. Han spiller i essensen Cary Grant-rollen i denne filmen og det er mange likhetstrekk med Grant’s Roger Thornhill fra North By Northwest (1959), men der Grant har pågangsmot og en mer troverdig lyst til å redde seg selv så har Depp’s Frank Tupelo kun en slørete halvdaff tilnærming til det som skjer.
For at vi skal kjøpe premisset så må vi like Frank Tupelo, gjør vi ikke det så faller filmen fra hverandre, og for at vi skal like Frank Tupelo så må vi kjenne oss igjen i ham. Det eneste jeg kjenner igjen i Frank Tupelo er at han minner forferdelig mye om Jack Sparrow til tider.
Uvisst om dette også er Depp’s skyld, men det er også vanskelig å tro på at det oppstår noe særlig kjærlighet mellom Elise og Frank. Det er omtrent like mye kjemi mellom dem som det er mellom to tørre kneippbrød på kjøkkenbenken. Jolie ser så slående vakker ut og er så sofistikert at tanken på at hun skulle falle for den litt lurvete Depp er helt utenkelig.
Topp 5 – Filmer ved Venezias kanaler
- Moonraker – Roger Moores mest latterlige Bond film er min favoritt. Bond jakter glass i Venezia. «Bollinger? If it’s ’69 you were expecting me”
- Indiana Jones and the Last Crusade – Mest fordi filmen er så bra, ikke så mye i Venezia, men bare litt er nok.
- Italiensk for Nybegynnere – Herlig feelgood fra våre Danske venner. «Det lyder fandme ulækkert»
- Casino Royale – Venezia står ikke bare for skjønnhet, men også for en instrumental scene for den nye retningen til Daniel Craigs James Bond.
- The Tourist – Venezia er det beste med denne filmen, ‘nuff said.
Den andre tingen som gikk galt mistenker jeg å være at von Donnersmarck og McQuarrie ble overstyrt av et studio som skulle kapitalisere på denne filmen. Den virker en halvtime for kort egentlig. I det Katie Melua begynner å synge så føles det som om studioet har kommet inn på sett, kikket på klokka si og sagt at nå må de se å få opp farten.
Den siste halvtimen er altfor lett, ting går altfor fort frem. Vi mister spenningen i filmen fordi vi plutselig forstår alt. De gir oss nøkkelen til plottet altfor lett. Vi vet jo at McQuarrie kan dette, selveste arkitekten bak hele Keyzer Söze avsløringen i The Usual Suspects, så hvorfor bare gi det bort så lett i denne? Det er nok fordi studioet ville ha en film på 1 time og 45 minutter fremfor en på 2timer og 15 minutter.
Studioet har ikke bare dyttet inn en malplassert Katie Melua midt i filmen, men med det samme rulleteksten begynner kjører de sannelig Muse sangen Starlight på full pinne. Ville ikke vært overrasket om studioet har noen eierinteresser i studioet til Muse og Melua.
Dropper du de originale sangene, legger til den ytterligere halvtimen etter Hitchcocks ånd (som jeg for øvrig er sikker på McQuarrie og Fellowes originalt hadde skrevet inn), og til slutt finner en annen skuespiller til å være portrettere Frank Tupelo, så tror jeg denne filmen hadde nådd langt høyere opp i anseelse. Jeg skulle likt å se en yngre og mer blåøyd skuespiller i rollen, en som hadde fikset det å se ut som en tilfeldig turist. Helst skulle jeg likt å se noen helt ukjente i rollen, det hadde nok vært det beste.
Ironisk nok ble både Depp og Jolie nominert til Golden Globes for sin innsats i The Tourist. Selve filmen ble også nominert til beste komedie. Det er absurd egentlig. Skulle nesten tro studioet kanskje hadde vært involvert der også.
Alt i alt så er The Tourist verd en kikk altså, om ikke annet, se den for Venezias skyld. Dersom det virker interessant så kan den sees på Netflix i skrivende stund.
The Tourist, (i underkant av) en helt grei film.
Klider: