Den franske filmen Doubles Vies med den norske tittelen Mellom Linjene fra 2018 er en stilsikker fransk dramafilm med gode skuespillere i toppform. Den sender av gårde satiriske kilevinker til alle kanter og stiller noen interessante spørsmål underveis. Filmen snakkes fremover og hviler på manuset for å drive frem handlingen, men samtidig oppleves den lett og smidig.
Den franske tittelen Doubles Vies er rettere oversatt til doble liv som også forteller mer om grunnplottet i filmen enn tittelen Mellom Linjene gjør. Det handler om et ektepar i 40-årene som lever ett liv sammen, men så har de også hvert sitt liv i utroskap. Mannen, Alain, er sjef for et forlag som sliter med å modernisere seg og hans kone Selena er en skuespiller som har trøbbel med å akseptere at hun er blitt en mainstream TV-skuespiller.
Alain har et forhold til Laura som jobber med digitalisering i forlaget og Selena har et forhold til den middels kjente forfatteren Léonard. Léonard på sin side er samboer med Valérie som jobber for en politiker. Attpåtil har Léonard nettopp blitt ferdig med sin nye roman som Alain har refusert.
Karakterene er alle en del av Paris’ lærde og intellektuelle krets. Vi befinner oss aldri langt fra overfylte bokhyller, halvfulle vinglass og sofistikerte samtaler. De smyger inn filosofiske betraktninger i alle argumenter og det er stort sett digitalisering av kultur og demokratisering av innhold som denne intelligentsiaen hamrer løs på. De gjør tapre forsøk på å sette seg selv i progressivitetens lys ved å gi uttrykk for å være åpen for alt, men argumentene er tynne og det er relativt lett å gjenkjenne den kollektive frykten for å miste relevans. Jeg tror også dette er mer det som filmen ønsker å vise, den skal ikke nødvendigvis gi deg noen svar, men skal heller vise ulike reaksjoner og innfallsvinkler til problemstillingene den tar opp.
Det er en film som mer eller mindre vekter alle roller like mye, men historien er splittet i to hoveddeler, det er historien rundt Alains liv og det er historien rundt Léonard. Alain spilles av Guillaume Canet, hans kone Selena er portrettert av den alltid vidunderlige Juliette Binoche. Både Canet og Binoche leverer trygt uten å settes særlig på prøve. De virker veldig naturlige i scenene og det skulle ikke forundre meg om de sosiale sammenkomstene de har i filmen er veldig like på det livet skuespillerne fører i Paris mellom opptakene også.
Forfatteren Léonard Spiegel spilles av Vincent Macaigne og han er bra i denne filmen. Nå er Macaigne en mindre kjent skuespiller enn Canet og Binoche, i alle fall i Norge, men har en stor CV bak seg og i denne filmen trekker han virkelig opp gjennomsnittet med sin tilstedeværelse. Han rapper scener fra rett under nesen på Binoche og Canet og han klarer å vekte rollen som den litt ufordragelige, litt stakkarslige, men også litt ålreite Léonard på en utmerket måte.
Ytterligere roller av de fem viktigste i filmen er spilt av Christa Théret som Alains elskerinne Laura og Nora Hamzawi som spiller Léonards kone Valérie. Til tross for et habilt team foran kamera er dette dog først og fremst regissør og manusforfatter Olivier Assayas sin film, men det kommer jeg tilbake til noen avsnitt lengre nede.
Teknisk sett er det lite å si om filmen, det er en film som beror mer eller mindre utelukkende på sitt manus og sine skuespillere for å fortelle sin historie. Scenene er en lang rekke samtaler, stort sett innendørs og relativt sparsomt belyst til tider. Dialogen foregår på fransk, og det går raskt unna, så man må belage seg på å lese en del tekst dersom man ikke er mer avansert i det franske språket enn lett hobby-frankofil.
Om man leser Adorno på iPad eller pergament spiller ingen rolle
Følger vi Alains histories så sirkler hovedtemaet rundt hvordan forlagsbransjen befinner seg i eksistensiell kvikksand. E-boken ble ingen suksess som ventet, bøker har enda en verdi, men hvilken verdi er det? Alain sier at jo mer noe koster, desto mer respekterer vi det, faller prisen på det skrevne ord så faller også betydningen av ordene.
De trekker linjer til nyheter, gratis nyheter blir stemplet som fake news mens de nyheter vi betaler for respekterer vi. Store nyhetshus som var tidlig med kvalitetsinnhold bak betalingsmur, NY Times for eksempel, har ikke bare overlevd, men har økt. Alains forlag, et hundre år gammelt og ærverdig et sådan, ønsker å vende om og tilpasse slik at de kan finne sin digitale verdighet på lik linje med for eksempel the Times. Men da hans elskerinne foreslår å publisere SMS’er og Tweets gjennom en app, grøsser Alain synlig av tanken. Alain vurderer å gå helt digitalt, bare gi ut e-bøker og huse blogger gjennom forlagets nettside, men satt på prøve så klarer han ikke å se for seg et litterært verk uten en innbundet førsteutgave.
Det er denne striden som filmen skildrer. Alain og hans venner i Paris er et ledd i en lang rekke Europeisk intellektuell adel som har samles rundt bøker siden Rousseau og Immanuel Kant ga ut sine førsteutgaver. Det er forbundet en status og en ærverdighet rundt denne gruppen lærde mennesker. Er det slik at ingen lengre verdsetter deres verdier utover dem selv? Er digitaliseringen av kultur og den påfølgende demokratiseringen av kreative produkter et ledd i et kollektivt opprør mot denne intellektuelle elite?
Det er denne frykten og rådvillheten jeg finner interessant med denne filmen. De snakker om post-sannhetssamfunnet hvor ideologiske ekkokammer tar over for vitenskapen. I Trump-æraen dyrkes uvitenheten mer enn kunnskapen. De snøfter. De sitter i sin egen stue med likesinnede som stort sett er enige med hverandre, og legger argument over argument i den samme generelle retningen. Og de ser ikke ironien i det.
Denne rådvillheten i hva de skal gjøre er interessant. Skal de stille seg imot utviklingen eller skal de hoppe på toget? Finnes det en mellomvei? I en diskusjon rundt det at Google og andre store aktører kan tjene på reklame gjennom å formidle litteratur gratis, argumenterer den yngre og mer progressive Blaise at «vi kan beklage, men ikke rygge». Til noe Alain svarer ironisk «Nei for vi stiller ingen spørsmål før det er for sent».
Nettopp denne ironiske distansen er summen av hva regissør Olivier Assayas klarer å formidle med denne filmen. Moderniseringen kan ikke stoppes, det er en revolusjon i all praktisk forstand. En revolusjon hvor Alain og hans venner er den passive del, den del som ikke ønsker endring. En intellektuell franskmann som Alain vet bedre enn noen at det var ingen som hørte på borgerskapets spørsmål i 1789 da Robespierre og co. endret Frankrike for godt.
Skraper man bort kynismen finner man vel et menneske?
Forfatteren Léonards kurve i filmen så vil denne ringe ei bjelle for et norsk publikum da vi kjenner igjen polemikken fra vårt eget samtidige nyhetsbilde. Léonard skriver om sitt eget liv og om de rundt han. Han gir dem kanskje tynne dekknavn, men litt av poenget hans er at han skriver om sine interaksjoner i det virkelig liv og han tror helt og holdent på at det ikke finnes noe slik som objektivitet så hvorfor late som. At han som eier av sin historie har rett på å fortelle den uavhengig av hvem han deler denne historien med. Høres det kjent ut?
Karl Ove Knausgård har nok vært en inspirasjon på et eller annet nivå når man har kladdet ned Léonards karakter. Eller i det minste debatten rundt Min Kamp, Knausgårds verk er langt mer raffinert enn det som vi får inntrykk av at Léonard skriver. Han virker å mer eller mindre utlevere alle rundt ham fordi det er der historien er, ikke fortelle sin historie med de nødvendige ytterligere roller det måtte behøve.
Léonard generelt fremstår som en litt stakkarslig figur, han virker ikke veldig kunnskapsrik og er ikke like veltalen som de menneskene rundt ham. På den måten representerer han det nye fremfor det gamle. Hans forfatterskap fremstår mer impulsivt enn bygget på kompetanse og det er tydelig noe som Alain ikke stoler på. Det er en fin vits gjennom hele filmen som bygger på Léonards bruk av Michael Hanekes film Det Hvite Båndet (2009) i boken sin. Hans uvørne bruk av denne referansen skildrer hans forfatterskap bra synes jeg, da det er tydelig at han vel egentlig bare har plukket tittelen fordi den høres bra ut, og at han vel aldri egentlig har sett filmen selv.
Alain har også trøbbel med å stå inne for alt Léonard skriver som ansvarlig utgiver. Han refuserer den nye boken på grunnlag av at den er lite nyvinnende og at han er lei av Léonards selvforherligende stil. Her er Alain mer forutseende enn han selv egentlig er bevisst i og med at hans kone Selena har et forhold på si med Léonard og at hans kone er representert i boken til Léonard under et pseudonym.
Topp 5 lista – Mine Guillaume Canet-favoritter
- Rock n’ Roll – En helt absurd film som er laget av Canet selv med han og kona, Marion Cotillard som begge spiller bizarre versjoner av seg selv. En helt vill fortelling om frykten for å bli gammel og utdatert.
- Jeux d’enfants – En vakker filmlek om kjærlighet som strekker seg gjennom årene. Igjen er det Canet og Cotillard sammen. Burde sikkert vært nummer én denne, men Rock n’ Roll er bare simplethen for vill.
- The Beach – Ålreit bi-rolle for Canet i hans internasjonale gjennombrudd.
- Joyeux Noël – Den ene dagen med fred under første verdenskrig. En solid film som ikke gjør skam på den utrolige historien.
- Blood Ties – Denne filmen har Canet kun regissert, men jeg tar den med her. Ikke er feilfri film, men jeg liker den veldig godt. En skikkelig gritty gangsterfilm plassert i 70-tallets Brooklyn, om to brødre på hver side av loven. Stilsikker affære fra Canet.
Olivier Assayas har selv sagt om filmen at det bare er i Frankrike man slipper unna med å lage en film som Mellom Linjene. Det tror jeg han har rett i. Assayas har både regissert og skrevet denne filmen og det er tydelig at han er en moderne mann innerst inne. Etter å ha sett filmen et par ganger sitter jeg mer og mer med inntrykket av at det er dette intelligente borgerskapet som han ønsker å sette på prøve. De som stiller seg imot utviklingen uten egentlig å ha noen svar og at det er med på å øke distansen ytterligere mellom populærkulturen og høykulturen.
Fremfor å fiendtliggjøre digitaliseringen så sitter jeg heller og tenker at Assayas kun ønsker å fremstille digitaliseringen som det den er, nemlig kommet for å bli. Jeg ville tro at min gamle professor i Sosiologi ville likt å ta noen hypoteser fra denne filmen og dytte dem inn i Pierre Bourdieu’s kulturell kapital teori. Verdigheten i den tradisjonelle litteraturen og vitenskapen står ikke nødvendigvis for fall, men for å sikre relevansen så krever det nok noe mer enn å sitte og diskutere med likesinnede under velfylte bokhyller og med vinglasset i hånden.
Mellom Linjene kan du se på TV2Sumo i disse dager dersom det skulle være interessant, ellers kan den leies på de fleste VOD tjenester.
Mellom Linjene, en helt grei film.
Kilder:
https://www.imdb.com/title/tt7250056/?ref_=nm_flmg_wr_2
https://www.nytimes.com/2013/01/20/public-editor/a-milestone-behind-a-mountain-ahead.html