Så, Viaplay har lagt til en bukett av Jerry Bruckheimer klassikere og det kan jo ikke passere uten noen ord. Con Air, Face/Off, The Rock, det var tider det. Nicholas Cage var sjefen og testosteronet pumpet ut av skjermen til tonene av Hans Zimmer. Sparsomme replikker leveres mysende ut i horisonten og alle er egentlig stort sett forbanna på hverandre hele tiden.
Ut av denne tiden har jeg plukket meg Cage’s biltyveri-eventyr Gone In Sixty Seconds. En film hvor det ikke spares på noen ting, annet enn kanskje dialog og realisme, og hvor skurkene bare er kule og ikke slemme i det hele tatt.
Now you’ve gone and done it Raines
Randall «Memphis» Raines, spilt av Nicholas Cage, blir motvillig dratt tilbake inn i den kriminelle underverden da han må fullføre et tyveri av 50 luksusbiler som lillebroren hans begynte på, men ikke klarte å fullføre. Får han ikke tak i alle bilene innen tidsfristen så vil lillebror bli drept av gangsteren som har bestilt disse 50 bilene. Memphis må samle det gamle teamet og med to bøse biltyveri-etterforskere hakk i hæl, må han få tak i alle femti bilene på 24 timer. Det er egentlig ikke verre enn det. Så enkelt og så bra.
Jeg vet ingenting om det å stjele biler og denne filmen hjelper heller ikke på det. Til å være en film som handler om å stjele biler så forteller den egentlig ikke noen ting om det å stjele en bil. Jeg er til og med litt usikker på hva Gone In Sixty Seconds refererer til, jeg tror ikke de nevner det i filmen, men det er vel egentlig uvesentlig.
Filmen er en slags re-make av en film med samme navn fra 1974, uvisst for meg om denne originalen var en stor suksess eller ei, men denne filmen fra år 2000 ble en stor hit i alle fall.
Den har en haug med kule folk som kom inn her på perfekt tid i karrieren deres. Foruten Cage, så møter vi Angelina Jolie, Giovanni Ribisi, Scott Caan, Timothy Olyphant og til og med Michael Pena i tidlige roller, samt at folk som Delroy Lindo, Robert Duvall og Will Patton sørger for tyngden. Patton leverer fete replikker og myser mye, Duvall står for humøret og Delroy Lindo legger basslinjen i filmen med sin latterlig dype røst.
Av sjanger kan den legges trygt inn i «heist-film» grupperingen da den har alle de viktige elementene på plass, som for eksempel den påkrevde montasjen hvor teamet samles og filmen har flust med planleggingssekvenser i store, lyse varehus hvor alle henger rundt og hører på sjefen legge frem planen sin.
Den er også fint plassert blant filmene hvor våre helter egentlig er skurker, men de er snille skurker, og det finnes verre skurker, så derfor så heier vi på akkurat våre snille skurker fremfor de andre slemmere skurkene.
Filmen er veldig todelt, første del er alle forberedelsene og andre del er det faktiske brekket. Første del bruker en del tid på å sette opp brekket og kan være litt tung i steget. De har valgt å spe på med litt dramatikk i form av rivaliserende skurker. Den latterlig stereotypiske nabolagsgangsteren Johnny B er ikke så glad i at Memphis er tilbake og at han gjør jobber på hans «turf» og ja, de scenene er akkurat så corny som de høres ut. Men, vi lærer kjapt at de bare er det for å få opp antall actionsekvenser i første del av filmen og at vi ikke skal bry oss om Johnny B utover det.
I andre del av filmen, da de faktisk skal ut å stjele biler er først da filmen finner sin rytme og tiden flyr.
Jeg mistenker at Nic Cage er nok tatt med om bord i denne produksjonen uten en videre plan. Jeg kan aldri se for meg at denne rollen var skrevet for han, men mer at han ble hyret fordi han var en garantist for billettsalg på den tiden. Han både underspiller og overspiller om en annen og han virker usedvanlig malplassert i denne kriminelle gjengen.
Alle andre har kule sleiker og dreads og tredagersskjegg, mens Cage han ser ut som en familiefar som har latt kona bleike håret hans for å få bukt med de grå hårene som han begynt å dukke opp.
Ribisi, Duvall og Patton ser ut som om de er i sitt element mens Cage ser mer ut som om han er regnskapsføreren deres. Og når Cage finner frem den gamle skinnjakka si og sier (høyt) til seg selv: «I am a baaaaaad maaaan» får vi oss også en god latter. Huff.
Men jeg går med på det. Jeg aksepterer at Cage ikke ser ut som en biltyv, han så ikke ut som en forsker i The Rock (1998) heller, eller en arkeolog (eller hva det nå enn var han skulle være) i National Treasure filmene (2004/2007). Han var ikke en særlig troverdig playboy-terrorist i Face/Off (1997) heller (før de skiftet ansikt vel og merke). Men det er liksom litt hans greie, er det ikke det? Etter Leaving Las Vegas (1995) så har han liksom bare vært Nic Cage i alle filmene, uansett hvem han spiller.
It never Raines but it pours.
Nå som denne filmen har 20-års jubileum så er det naturlig at mange ting virker daterte, men det som gjorde mest inntrykk på meg var manuset og spesielt hvordan dialogene var scriptet. Don Simpson / Jerry Bruckheimers æraen innen actionfilmer var med på å endre filmhistorien i og med at de mer eller mindre tvang igjennom konseptet med antall actionscener fordelt på minutter slik at man aldri skulle sitte lengre enn femten minutter og følge med på handling mellom hver actionsekvens.
Dette medfører at den sparsomme dialogen du leverer må være brutt ned i kun det mest essensielle og hvis du da attpåtil klarer å gjøre den ekstra kul så er det et pluss. I Gone In Sixty Seconds har de jobbet mye med dette. Som for eksempel når Will Pattons karakter Atwell skal forklare skurken Raymond Calitri for Memphis og kun sier «It’s a full on the devil came down to long beach trip». Vi skjønner alle hva han mener og det er en råkul replikk. Delroy Lindo’s karakter, Detective Castlebeck, tar seg tid i et særdeles kritisk øyeblikk til å si «Here I am smack dab in the middle of a moral dilemma» som sikkert er kun skrevet inn fordi det er en kul linje. Filmen er full av disse små lingvistiske smågodt-bitene og det kan vi like. Manuset er skrevet av Scott Rosenberg, men det skal visst også høre til historien av J.J. Abrams ble hentet inn for å pusse litt på det mot slutten men som en ukreditert jobb. Hvorvidt Abrams er ansvarlig for noen av disse fine replikkene er forøvrig uvisst, men likevel en morsom fun-fact.
Topp 5 lista – Heist filmer
- Oceans Eleven – Soderberghs film fra 2001 la lista for Heist-filmer på nytt, en film man kan se 100 ganger uten å bli lei.
- The Italian Job – Mini’er, gull, Michael Caine, Italia, Noel Coward og “you were only supposed to blow the bloody doors off”
- Heat – Mann’s råtass av en film fra 1995. «For me, the action is the juice”
- Ronin – Episk planleggingsscene der De Niro lurer Sean Bean med en kaffekopp. «What’s the color of the boathouse at Hereford»?
- Fast Five – Jeg vet sannelig ikke helt hvorfor, men denne er faktisk veldig bra. Femte film i rekken viste seg å være den beste, hvem skulle ha gjettet det? Dom og Brian stjeler hele hvelvet og tar det med seg gjennom byen.
Året etter Gone In Sixty Seconds, ble en av våre nåværende største filmfranchiser født, The Fast and the Furious (2001) og det er mye likt her. Visstnok skal det ha seg slik at Timothy Olyphant, som spiller den unge etterforskeren Drycoff i Gone In Sixty Seconds, var tiltenkt rollen som Dominic Toretto i The Fast and The Furious. En rolle han takket nei fordi han mente filmen var for lik på Gone In Sixty Seconds. Nå har Olyphant hatt en grei karriere i etterkant, han har spilt i både Deadwood og vært selveste mister swagger i Justified, men jeg kan tenke meg at han har angret litt på den i ettertid ja.
Videre er det også ganske interessant at da The Fast and The Furious opprinnelig hadde et plott som ikke var direkte sammenlignbart med Gone In Sixty Seconds, så har de senere filmene i serien virkelig mange likheter. Ikke nok med det, men i 2001 fikk vi også Oceans Eleven, en film som også har mange likheter med Gone In Sixty Seconds.
Jeg undrer meg på om ikke vi kanskje hadde fått flere Gone in Sixty Seconds-filmer dersom det ikke hadde vært for både Oceans-serien og Fast and Furious-serien? Det er litt synd egentlig, jeg kunne godt ha hatt en Gone In Sixty-Two Seconds jeg. Kanskje tiden til og med er kommet for en reboot? Cage i Duvall rollen som mentor og en ny karakter som skal samle teamet og stjele bilene? Hva med for eksempel en fremtidig datter til Sway (karakteren til Angeline Jolie i Gone In Sixty Seconds) som er blitt voksen og har havnet i biltyveribransjen. Hun har møtt trøbbel og må søke hjelp hos Memphis, hennes mors gamle kompanjong (og kanskje henne far??). Jeg hadde sett den jeg. Definitivt.
Gone In Sixty Seconds er produsert av Touchstone Pictures som er eid av Disney, men slik jeg har forstått det så vil ikke Tonchstone filmer være tilgjengelig på Disney+. Hvorvidt det stemmer får vi vel se til høsten når Disney+ kommer til Norge, men i mellomtiden kan vi i alle fall se Gone In Sixty Seconds på Viaplay ellers kan den alltids leies fra typisk iTunes, Google Play eller YouTube.
Gone In Sixty Seconds, en helt grei film.
Kilder: