Joe Swanbergs Drinking Buddies fra 2013 er en film om moderne kjærlighet og vennskap satt til Chicagos craft-bryggeri scene. Swanbergs mer eller mindre faste skuespillere Anna Kendrick og Jake Johnson får i denne filmen selskap av Olivia Wilde og Ron Livingston og det funker egentlig ganske bra det.
Luke (Jake Johnson) og Kate (Wilde) jobber på samme bryggeri og har et intimt gjensidig vennskapsforhold. De er stort sett ute og drikker øl etter jobb hver dag og vi får inntrykk av at de er likesinnede på de fleste områder.
På hver sin side har Luke og Kate sine respektive kjærester i Jill, spilt av Kendrick, og Chris, spilt av Ron Livingston. Ting skjer som tvinger Luke og Kate må ta stilling til sitt forhold og finne ut om de bare er kollegaer og venner eller om de kanskje burde vært mer enn som så.
Plottet er i bunn og grunn like rett frem som det høres, men filmens stil er det som skiller den fra mengden av firkant-dramaer.
You got a fridge?
Joe Swanberg er for mange kjent som skaperen bak Netflix antologien Easy, en serie som deler univers med denne filmen og er laget etter de samme grunnprinsippene som det meste Swanberg har fortatt seg. Sammen med blant andre Duplass-brødrene og Greta Gerwig har vi Swanberg å takke for stilen innenfor indiefilm som har blitt omtalt som mumblecore.
Fellesnevnerne som kjennetegner filmene innenfor denne sub-sjangeren er at de er filmet på et relativt lavt budsjett, at dialogen er høyst realistisk og stort sett improvisert. Plottene i disse mumblecore filmene pleier å dreie seg om 20-30 åringer som sliter med å finne sin vei inn og ut av forhold. Den improviserte dialogen pleier også å la mange følelsesmessige detaljer være antydet fremfor forklart og hviler sånn sett tungt på skuespillerne sine.
Drinking Buddies er et utmerket eksempel på denne stilen. Graden av realisme er så påfallende at når Luke og Kate er sammen så føler man at man er i rommet med dem. Replikkene flyter naturlig i samtalene og vi føler oss egentlig ganske vel i deres selskap. Karakterene Luke og Kate er godt konstruert slik at man vil henge med dem, noe jeg tror er ganske viktig for denne sjangeren.
Personlig synes jeg i alle fall det er spesielt tydelig i Easy, noen av de episodene omhandler karakterer det er vanskelig å relatere til og da faller konseptet litt i formen. Man må ville henge ut med de i filmen for at det skal funke.
Den tydelige realismen i Drinking Buddies fører også med seg det at alle litt ukomfortable samtaler karakterene har imellom seg blir på grensen til pinlig å se på ettersom vi føler at vi trenger oss på livene deres. Så man vil være med dem drikke men føler det litt ubehagelig å følge dem nøye i det private rom. Dette synes jeg er oppriktig interessant.
En haug med scener i denne filmen blir aldri konkludert da karakterene aldri egentlig forteller hva de føler. En mer tradisjonelt manusdrevet film ville nok ta større stolthet i å sørge for at vi hele veien forstod karakterenes følelser og meninger bak handlingene, men i mumblecorens ånd så er ikke det selvsagt at vi gjør. I stedet hviles det på at man heller skal kjenne seg igjen i disse halvuttalte stotrende replikkene og ikke prøve å forutse handling eller dømme karakterene for mye underveis.
Når Luke og hans kjæreste Jill tar opp emnet ekteskap så er det tydelig at vi entrer inn i en pågående dialog og mer eller mindre alt forblir usagt også. I mange andre filmer ville vi blitt presentert for en forklarende scene i forkant eller etterkant hvor gjerne temaet blir diskutert med en bestevenn eller venninne slik at vi forstår hva karakterene vil, men ikke i Drinking Buddies, her blir vi ikke matet noen ting.
På den måten blir heller ikke karakterene klisjeer og når jeg tenker meg om er jeg usikker på om jeg kommer på noen lignende karakterer som Luke og Kate i moderne filmhistorie.
Humoren i filmen er heller ikke skrevet inn i manuset særlig tydelig tror jeg, men likevel så oppstår det mye humor i de improviserte dialogene, og ikke minst så gjør sjarmen til Jake Johnson og Olivia Wilde at man sitter mye og smiler underveis. Det skulle ikke forundre meg om det er øl de drikker også fordi scenene hvor de skal være brisne eller fulle virker veldig realistisk. Som en gammel bartender kan jeg si at det er veldig få som sjangler og spyr, de fleste blir bare veldig pratsomme når de drikker, og dette føler jeg filmen viser på en god måte.
Topp 5 lista – beste fra mumblecore sjangeren
- Drinking Buddies – Best in class etter min mening.
- Jeff Who Lives At Home – Morsom fortelling om meningen med livet med Jason Segel som ikke lever opp til alles forventinger.
- Happy Christmas – Swanberg står bak denne også, god historie med Anne Kendrick som flytter inn hos sin bror og svigerinne.
- Tiny Furniture – Lena Dunhams leter også etter meningen med livet i denne Sylvia Plath-ske komedien
- Joshy – En moderne The Big Chill krydret med flere klyper svart humor
(Jeg er litt usikker på Greta Gerwigs Frances Ha, noen vil nok plassere den inn i mumblecore sjangeren, og hvis det stemmer så vil den nok være høyt på listen, men jeg er sannelig ikke sikker jeg om den skal være her. Hva tror du?
It’s good, it has just enough room for me and my imaginary cat
Til tross for sin lekne og realistiske stil så tror jeg også Swanberg ønsker å fortelle oss noe med denne filmen. Det er et budskap om at den moderne narsissismen under alt sammen. Det skal være ens egen rett til å føre sitt liv på den måten man velger, det er ikke betinget av de relasjonene man har med andre ei heller skal man være et produkt av sine forhold med andre. Man skal være seg selv og deretter vil brikkene rundt en enten passe eller ikke.
Ron Livingstons karakter Chris, den litt eldre kjæresten til Kate, er det motsatte eksemplet fra Luke i sin karakterløshet og endringsevne. Han klarer å tilpasse seg til de fleste han snakker med slik at han høflig leder samtalen gjennom de emnene som de ønsker, ikke de emnene han ønsker.
Samtidig så er Chris en advokat for endring hos andre på personlighetsnivå ved å forsøke å skolere Kate ved å gi henne bøker. Så han tilpasser seg på et overfladisk nivå, men forsøker å få andre til å tilpasse seg på et dypere nivå ettersom tiden går.
Min tolkning av kjernen i hva Swanberg forsøker å formidle er at endring av personlighet ikke skal være nødvendig, at det i alle fall ikke er noe garanti for suksess og at man ikke skal legge ut for å endre andre heller. Dette med at endringsevne hos mennesker ikke er det samme som menneskelig vekst og personlig utvikling er et tema som Swanberg har tatt opp i andre filmer også, for eksempel i Netflix-filmen Win It All (2017) og i flere av Easy fortellingene. Nå yter det ikke rettferdighet å koke ned alle hans bedrifter til det spede budskap av «være deg selv», men for meg er dette tydelig i hans verk og også prominent i andre mumblecore filmer som for eksempel Jeff Who Lives At Home (2011) av Duplass brødrene og Nights and Weekends (2008) av Greta Gerwig.
Men all overtolkning til side, Drinking Buddies er en hyggelig film om vennskap. Dersom du har sett og likte Easy på Netflix så vil du like denne, og vice versa.
Kilder:
https://www.studiobinder.com/blog/what-is-mumblecore-film-movement/