Vi hopper rett i det denne gangen, gutta er i Tyrkia, på vei til Hellas for å gjenta bedriften med sin fiksjonaliserte reiseskildring. Denne gang skal de følge i Odyssevs fotspor hoppende mellom de greske øyer. I de forrige filmene med de snakkesalige kompisene har vi begynt utenfor reisen med en scene fra planleggingen av turen eller avreisen, men her hopper vi rett i det. Det er for så vidt greit, vi trenger ikke mer kontekst. Vi vet at Rob Brydon reiser fra sin kjære familie og at Steve Coogan omsider aksepterer turen som et avbrekk i sitt interessante og meningsfulle liv.
Og vi er i gang. I første restaurantscene snakker de om at originalitet er overvurdert og at det tross alt er fjerde gang de gjør en lignende reise. Det er 10 år siden den første turen og siden har det blitt tre filmer til inklusive denne siste til Hellas. Alle filmene har de samme vitsene og de samme imitasjonene, mer eller mindre. Vi merker derimot raskt en endring i denne filmen, den begynner lystigere enn de andre. Den ene grunnen til dette er at de grå bildene av London og omegn hvor de reiser fra er ikke med og vi åpner i solfylte Tyrkia. Den andre grunnen er at de ser ut til å være i et generelt bedre humør. Allerede i første scenene skiller dette seg ut fra de andre ved at de faktisk ler av hverandre og ser ut til å kose seg. Og da koser vi oss også, i alle fall meg.
You can be very entertaining, but you can also be very annoying
Reisene til Rob Brydon og Steve Coogan har vi stort sett fått se i Norge i filmformat, men i England har de kommet som en TV serie hvor hver reise er 6 episoder. For det internasjonale markedet er det klippet ned til filmer. Premisset for den første reisen er at komikerne Steve Coogan og Rob Brydon spiller overdrevne versjoner av seg selv som får i oppdrag å skrive en skildring av en kulinarisk reise gjennom Nord England for en avis. De påfølgende filmene er varianter av det samme men reisen går til forskjellige steder. Den andre gikk til Frankrike og den tredje gikk til Spania. Gjennom stort sett improvisert dialog mellom Coogan og Brydon byr de på historisk trivia, resitering av dikt, gjenfortelling av replikker fra film og teater og ikke minst hauger og lass av imitasjoner.
Alle imitasjonene kan den andre parten alltids gjøre bedre slik at de går over hverandre opp til flere ganger mens imitasjonene av Michael Caine, Sir Anthony Hopkins, Sir Roger Moore osv blir mer og mer avansert. Disse dialogene foregår på verdens vakreste steder, på verdens beste restauranter mens verdens beste mat daler ned foran dem på bordet.
Karakterene har også hver sin personlige historie som utspiller seg gjennom telefonsamtaler, skype samtaler, drømmer og alenetid som er med på å skape et driv i fortellingen. Primært sett er det Coogans reise som blir viet mest tid og det er interessant å følge hans utvikling over de ti årene. Brydons karakter er en nødvendig motpol til Coogan da han står for motsatte verdier og ambisjoner. Coogans filmversjon av seg selv er en person som vil bryte ut av den båsen han har havnet i etter mange år med å spille Alan Partridge og andre bredere karakterer på Engelsk TV. Han ønsker å bli tatt på alvor som kunstner og jobber hardt med å overbevise alle, inkludert sin venn Brydon, ved alle anledninger, at han er en dramatisk kunstner som har valgt å gjøre humor og ikke en komiker som prøver seg på drama. Brydon derimot er fornøyd i sin plass som en folkelig komiker fra Wales. Han har ingen Bafta’s mens Coogan til det kjedsommelige gjentar at han har syv av dem. Brydons tilfredshet i sin boble bare provoserer Coogan og slik hauser se seg opp mer og mer.
I The Trip to Greece er det først og fremst alderdommen og tanken på et ettermæle som Coogan bearbeider i lys av sin dødssyke fars skjebne. I de forgående filmene har vi sett han streve med ensomhet, jakt etter autentisitet og ikke minst sine egne komplekser rundt utseende og alder. I The Trip to Greece har regissør Winterbottom viet mer plass til de dramatiske scenene, og det tenker jeg er passelig da jeg regner med at mange av seerne som enda henger med etter fire filmer, gjør det hovedsakelig for å følge med hvordan det går med dem.
Det mest interessante med The Trip to Greece, i likhet med de forgående filmene, er dette underlige formatet i krysningen mellom virkelighet og fiksjon. De spiller som sagt seg selv, men igjen ikke seg selv. De spiller overdrevne versjoner av hvordan de selv tror verden oppfatter dem som privatpersoner. Det er fascinerende. Filmen er påbegynt uten manus og med unntak av kanskje deler av det dramatiske sideplottet så er alt improvisert. Dersom det regnet når de spilte inn så regner det i filmen. De filmer alltid kjøkkenet som produserer maten på restaurantene de besøker og restaurant personell og gjester er så vidt jeg vet nettopp det og ikke skuespillere. Det finnes nok unntak der i noen av filmene, en servitør med over gjennomsnittet antall replikker som kanskje er en skuespiller, men for det meste er det faktisk personell. Til tross for dette er ingen av scenene mellom Coogan og Brydon dokumentarisk filmet, de bruker aldri talking-heads og bryter aldri den fjerde veggen. Familiesituasjonene til Coogan og Brydon er nok kraftig inspirert av hvordan de faktisk er men rollene er besatt av skuespillere. Vel og merke har de klart å holde på skuespillerne gjennom alle filmene og det øker følelsen av at man faktisk følger med på livet deres.
How about you do a sponsored silence for charity?
Dette er en type film hvor du som seer enten er med på leken eller ikke i det hele tatt. Eller rettere sagt så tror jeg det gjelder humoren. Humoren som ligger i dialogene mellom Brydon og Coogan er for spesielt interesserte. Jeg tror du må kjenne til personene de imiterer dersom du skal følge med i svingene. De snakker om litteratur og filmer og skuespill og dersom du ikke kjenner navnene, titlene eller replikkene så tror jeg du vil ha trøbbel med å ta humoren. De har også en tendens til aldri helt å gi seg med imitasjonene og det ligger en konstant krig mellom dem i å overbevise den andre om at deres imitasjon er best. Noen ganger gir de seg aldri og scenene vris over i noe litt krampaktig og ubehagelig å se på. De strekker scenene så langt noen ganger for å hamre inn poengene og jeg må innrømme at jeg kan ha litt trøbbel med å holde smilet gjennom en sånn lang seanse. Typisk i de scenene de får besøk rundt middagsbordet av noen andre, så øker konkurransen mellom dem og dermed forsvinner hensynet til gjestene også og det kan bli noget klient idet de imiterer høyere og høyere. Etter nå fire filmen begynner denne å bli litt tynnslitt synes jeg.
The Trip to Greece inneholder mer dramaelementer enn sine forgjengere og litt færre imitasjoner og restaurantbesøk. Regissør Michael Winterbottom velger å trekke frem karakterenes utvikling i større grad enn før, sikkert for å gjøre den lettere. Som jeg nevnte over så føles denne lettere enn de forrige og Brydon og Coogan ser ut til å trives bedre i hverandres selskap enn i de forgående filmene, dette er også med å ta fokus bort fra de konkurransepregede samtalene. Jeg synes også det er fint på slutten av filmen når Brydon har fått besøk av sin kone og fortsetter med imitasjonene når han snakker med henne. Jeg tror at mange seere sitter og tenker at de er glad for at de ikke bor med noen som sier halvparten av setningene sine i en eller annen karakter. Brydons karakters kone, Sally, bare smiler og nyter mannens imitasjoner. «I’m doing Anthony Hopkins» presiserer han for henne etter å ha resitert en linje i sin Hopkins stemme, noe hun selvsagt vet da hun sikkert har hørt den imitasjonen hundre ganger, og hun svarer: «I know. I do love you, you know that?» Jeg synes det var fint. Humoren er ikke for alle, men den er for henne.
Topp 5 lista – Filmer som utspiller seg i Hellas eller de greske øyene.
- Zorba the greek – Finnes det noe mer gresk enn denne?
- For Your Eyes Only – En av Roger Moores mest nøkterne Bond filmer, og det sier en del.
- Before Midnight – Enda en Before- film som kommer høyt opp på en av disse listene.
- Le Grand Bleu – Luc Bessons dykkerfilm med Jean Reno gir deg lyst til å bade, men ikke så dypt da.
- Mamma Mia – må vel nesten ha med denne. Skal vedde på at det turismen i Hellas tok seg kraftig opp etter Mamma Mias seiersgang på kinoene.
The Trip to Greece er tidvis vakkert filmet, og landskapene og naturen er som roller i denne filmen fremfor kulisser. De reiser til noen av verdens vakreste steder og dette blir også vist på en flott måte. De besøker blant annet den latterlig vakre Greske øya Hydra og dersom du ikke klarer å følge med i svingene når de imiterer Ray Winstone eller Arnold så klarer alle å se hvor usedvanlig vakkert det er rundt dem. Samme med restaurantbesøkene, jeg kan på ingen måte anbefale å se The Trip to Greece på tom mage. Det er for så vidt samme med alle filmene i serien, restaurantene de besøker er ekstravagante og de snakker seg igjennom de mest delikate rettene, det er til å bli gal av dersom det rumler litt i magen.
Jeg har hørt at dette muligens er siste tur med disse gutta, jeg håper ikke det. Jeg tar gjerne en ny av disse ved jevne intervallet. De trenger ikke å endre formatet synes jeg, men jeg kan godt ta noen nye imitasjoner snart, jeg er litt lei av Roger Moore og Mick Jagger. Alt i alt er gutta på tur godt selskap på reiser i vakker natur. Filmen er helt ny i skrivende stund. Den kan leies eller kjøpes i de fleste VOD tjenester som f.eks iTunes.
The Trip to Greece, en helt grei film.
Kilder: