Det var en tid hvor alle verdens sannheter stod skrevet i Nick Hornbys bøker, noen år senere så var disse bøkene filmatisert, også var den bølgen over. Før vinduet lukket seg var vi så heldig å få High Fidelity, en amerikanisert versjon av Hornbys bok med samme navn, personifisert i filmen gjennom John Cusack. Et godt eksempel på film som overgår roman. Ikke det at Hornbys bok er dårlig, men filmen er bare så bra. Nå, tjue år senere kan vi se en ny TV-serie ved samme navn, basert på filmen igjen. Jeg sier at den er basert på filmen fordi den regelrett hyller mange av de grepene som gjorde filmen så spesiell og det at Zoe Kravitz (datter av Lisa Bonet som spilte i filmen) har hovedrollen gjør at den har et særegent bånd med filmen fremfor boka. 

Serien er ikke dårlig den, mye av feelingen fra filmen har de klart å gjenskape og jeg synes de har modernisert den på en fin måte uten å endre konseptet for mye. Mange av replikkene i serien er nøyaktig de samme som i filmen og for en som har sett filmen mer enn en gang så er det fornøyelig å se på hvordan de har jobbet med å tilpasse materialet. Det er kult å se Kravitz tolke se samme scenene som Cusack 20 år tidligere. Jeg sitter og ser henne si «What fucking Lily girl?» timet helt perfekt mot Cusacks «What fucking Ian guy?» og det funker faktisk ganske bra. Du skulle tro at det ville blitt litt corny, som å se et teaterstykke basert på en film, men det gjør ikke det altså, i alle fall ikke for meg. Og jeg ser forresten for meg at det er en kalkulert greie, jeg ser TV-serien High Fidelity fra 2020 og tenker at den nok egentlig er først og fremst laget for oss som er så gamle at vi så filmen fra 2000. Sikkert ikke utelukkende, men om ikke annet så er det tatt omhyggelige hensyn for ikke å frastøte seg tilhengerne av filmen. High Fidelity har opparbeidet et respektabelt ettermæle i Hollywood. Den gjorde noen grep som sikkert en del publikummere i 2000 ikke satt pris på, men den traff sitt kjernepublikum og de liker den enda. Den traff ved å være troverdig i forhold til kjærligheten til musikken og alt det som musikk kan bety for mennesker. Samtidig som at den har med seg en frisk og lettsindig arv fra Hornbys bok. 

Nå skal det sies at jeg var så heldig å få jobbe noen år i platebutikk før den æraen var over og det er nok med på å forsterke mitt forhold til denne filmen. Riktignok hadde etablissementet jeg jobbet på, Free Record Shop, etterhvert minst like mye DVD’er og spill i tillegg til CD’er i hyllene og fint lite Vinyl, men stemningen inne på Championship Vinyl som Rob i High Fidelity driver er veldig kjent. En av de beste minnene fra den tiden var morgenene da vi heiset gitteret, sette på noe musikk og begynte med å rydde i hyller og stativ. Jeg kan fornemme den stemningen og kjenner meg veldig igjen i den første scenen Rob har inne på Championship Vinyl der han og Dick labber rundt og katalogiserer og hører på Belle and Sebastian. 

My desert island, all-time, top-five most memorable breakups, in chronological order, are as follows…

Nick Hornbys bok er skrevet i førsteperson. Leseren opplever det som foregår gjennom øynene og følelsene til «jeg» som er vår protagonist Rob. Skrevet sånn kan man leve ut handlingen i større grad og forfatteren kan på en troverdig måte gå dypt inn i tankene til protagonisten. Dette er vanlig i bøker, men det er en litterær form som er vanskelig å få til film. For å få det til på samme måte så må hele filmen være filmet slik at kameraet er Rob og alle andre skuespillere agerer mot kameraet. Det ser man ikke så ofte fordi det er vrient å få til på en troverdig måte, og vi som seere får ikke muligheten til å bli like godt kjent med Rob som vi gjør via det skrevne ord ettersom filmer ikke kan gå like dypt i tanker eller følelser på en praktisk måte.

Det mest brukte trikset for å formidle en historie som er skrevet i førsteperson er å legge på en Voice-over som gir seeren en live feed inn i tankene til filmens hovedrolle karakter og vi føler dermed at vi er noe mer enn en observatør. High Fidelity har valgt å løse dette på en annen måte. Cusack kikker rett inn i kameraet og snakker til deg. Det kalles å bryte den fjerde veggen. Det er ikke så veldig vanlig, men det forekommer faktisk i den del filmer. Noen ganger er resultatet at du nesten skvetter i kinosalen og blir skubbet ut av handlingen og spenningen. Det er jo helt naturlig også, vi lever oss inn i det som skjer foran oss på lerretet eller skjermen også plutselig får vi et bevis på at det jo bare er en film og de foran oss bare later som. Dersom det skjer ved en tilfeldighet så legger man spesielt godt merke til det, som for eksempel når en statist i en stor samling mennesker ikke klarer å holde øynene fra det røde lyset på kameraet, så kan du være sikker på at det er akkurat den statisten du ser.

Mange av de gode eksemplene er i filmer av store regissører, Woody Allen, David Fincher og Martin Scorcese er eksempler på verdensklasse regissører som har brutt den fjerde veggen i sine filmer. I High Fidelity funket det som en drøm. Rob tar oss med inn i hans liv og forteller oss underveis hvordan han har det, hva han tenker og hva han skal gjøre. Hva kunne gått galt med det grepet? Masse. Det kunne føltes som en dokumentar og dermed mistet særpreget sitt. Det kunne har gjort filmen selvbevisst og dermed blitt en slags metakommentar på filmens eksistens (det er sjeldent en god idé). Og kanskje mest tenker jeg at i feil hender kunne det gjort Rob til en veldig usympatisk rollefigur. Han er en usympatisk rollefigur. Han er en mann med klassiske commitment issues som ofrer alle rundt seg for å heller ligge å svelle i sin egen ulykkelighet, det er ikke sjarmerende. I filmen Alfie fra 1966 så snakker Michael Caine rett i kamera under hele filmen, men det han sier er ikke nødvendigvis det samme han snur seg rundt og gjør. Scenene mot kameraet brukes for å forsterke de negative sidene med Caines karakter. Han spiller en karakter som han mange likehetstrekk med Rob karakteren i High Fidelity, men langt mindre sympatisk. Caines Alfie er en kynisk rundbrenner og når han snakker til kamera så føler seeren seg som en av kvinnene han snakker med, og dermed forsterkes hans kyniske personlighet. Rob, er kanskje også kynisk, men for at filmens skal fungere må de scenene han snakker inn i kamera ha motsatt effekt. Cusack var med på å skrive manuset, det var sikkert et lurt grep for å forsikre at det ikke føles som monologer, men som samtaler. Cusack uttaler sine egne ord på måten han ville sagt dem og det oppleves ekte, dermed skaper han sympati hos seeren på tross av sin karakters svakhet. Han viser en sårbarhet i det han sier til oss som seere som han ikke viser til noen andre i filmen og det forsterker at vi føler med han. Jeg synes for eksempel at karakteren i boka er mindre sympatisk og det tror jeg kanskje er fordi der mangler du øynene å se inn i, de som angrer og de som er fortvilet. 

Cusack, med sitt hvermannsen utseende og sin naturlige sjarm vinner en del ekstrapoeng på den måten, poeng han må ha med seg for å gjøre karakteren til en du liker å være med og ønsker godt. Det kan ikke ha vært enkelt å ta valget om å bryte den fjerde veggen, det er en stor sjanse å ta og det kompliserer filmingen en del også vil jeg tro. Manuset må skrives på en egen måte, skuespillerne må agere på en spesiell måte. De må ha en plan for de øvrige skuespillerne og statistene når han snakker inn i kamera slik at det ikke føles mer unaturlig enn at han snakket til deg på gata. De tok den sjansen og det funket, jeg er sikker på at en eller annen filmskole der ute i dag bruker High Fidelity som eksempel på hvordan bryte den fjerde veggen med stil.

Do you have Soul?

Så hva handler High Fidelity om? Jo, Rob er en midten-av-tredve-åra fyr som driver en platebutikk. Han elsker musikk og han spekulerer selv hvorvidt det er hans kjærlighet for pop-musikk som gjør han ulykkelig og ensom. Rob klarer nemlig ikke å holde på kjærestene sine, de forlater han stadig og da den siste kjæresten hans Laura stikker av med new-age guruen Ian så bryter han sammen. Han sporer opp sin topp 5 liste av jenter som dumpa han for å forsøke å forstå hvorfor han tilsynelatende ikke er til å leve med. Dette prosjektet leder til videre sjelegransking som fører til at han innser at det er drømmeren Rob som leder han ut i stry og at det å slå seg til ro ikke nødvendigvis betyr at han gir opp drømmeren i seg. Fabelen er med andre ord basert på kjent materiale. Musikken spiller en viktig birolle i filmen og som nevnt over tror jeg at det er mye av nøkkelen til at filmen funker på tross av en relativt streit historie. I tillegg så er det at de bryter den fjerde veggen, og gjør det til identifikator nummer en for filmen, et genitrekk fordi det forteller fabelen på en frisk måte. Jeg tror mange menn identifiserer seg med Rob og jeg kan se for meg at mange kvinner kan identifisere seg med alle Robs damer som må slite med en mann som har en tendens til å henge seg opp i sin egen virkelighet fremfor deres felles liv. 

High Fidelity er også velsignet med en birolle i storform. Som 2009 utgaven av IK Start som tilfeldigvis viste seg å ha skutt gullfuglen med Christian Bolaños, en verdensklassespiller som løftet et middels lag, så har High Fidelity med seg Jack Black som løfter heile greia tre hakk. Dette er Jack Black på toppen av verden, han gir 110% og er akkurat korrekt vektet inn i denne historien. Black alene på skjermen synes jeg ofte er for heseblesende til å makte en hel film, men i denne birollen er han enestående. Han har med seg en energi inn i filmen, som jeg tror ville vært mye mer traurig uten han. Til gjengjeld gir filmen karrieren hans en boost og det er vel ingen tvil om at hans største hit, filmen School of Rock (2003), spiller han mer eller mindre samme karakteren som hans Barry i High Fidelity.

Jeg gir med der jeg. High Fidelity, en film som er bedre enn sin bok og som ved sitt grep ved å la Rob snakke rett til seeren kommer til å leve lenge. Dessverre ikke å finne på noen strømmetjenester for tiden, men den kan alltids leies gjennom iTunes, eller YouTube for eksempel. Noe jeg forøvrig synes du godt kan gjøre hvis du kjeder deg, det er en utmerket søndagsfilm.

High Fidelity, en helt grei film.

 

 

Kilder:

https://www.imdb.com/title/tt0146882/?ref_=ttqt_qt_tt