Tim Burtons Batman filmer, Batman (1989) og Batman Returns (1992) skrev seg raskt inn i filmhistorien og er for klassikere å regne nå. Tim Burton har alltid vært en kompromissløs regissør og Batman-filmene hans står frem som perfekte eksempler på den mer kommersielle siden av hans surrealistiske stil. I 1995 skulle vi få den tredje filmen i rekken, det var klart for Batman Forever.
Å lese om denne filmen er å dykke ned i et dypt tjern av rykter, utsagn og beskyldninger. Som de fleste andre superheltfilmer er det stor interesse for historien rundt filmen og således oversvømmes internett med artikler angående filmen (joda, jeg ser ironien her). Kort fortalt så droppet Tim Burton ut som regissør og gikk og satt seg i produsentstolen i stedet. Han ville gå mørkere, men studioet ville gå den andre veien. På samme grunnlag tok Michael Keaton, som hadde spilt Batman i de to første filmene, utstyrsbeltet og gikk. Han ville ikke være med på en mindre seriøs Batman, han ville også gå dypere hvis han kunne. Inn kom
Joel Schumacher som ny regissør, han ville også gå mørkere, men han aksepterte studioets ønske om å gjøre det hele mer barnevennlig. Inn kom Val Kilmer som ikke gikk overens med noen på settet. Han og Schumacher skal visst ha mislikt hverandre på et fundamentalt nivå og dermed ble innspillingen en lidelse som dem begge.
Jim Carrey og Tommy Lee Jones som spilte skurkene i filmen gikk heller ikke særlig godt overens for den saks skyld og hele greia var derfra og ut dømt tror jeg.
Men film ble det. Og filmen ble en suksess, den overgikk Batman Returns, men nådde ikke opp til enerens høyder. Så sånn sett så var vel studioet fornøyd. Jeg vil tro at mye av suksessen skyldes fenomenet Jim Carrey som nok var hovedgrunnen til at mange gikk for å se denne filmen i 1995.
Joygasm!
Joel Schumacher hadde et godt åtti-tall, han laget blant annet Brat Pack filmen St. Elmos Fire (1985) og Ungdoms-vampyrfilmen The Lost Boys (1987). På nitti-tallet fikk han gitt ut Falling Down (1992) og John Grisham thrilleren The Client (1994) før han ble rekruttert av Warner Brothers for å ta over Batman franchisen.
Nå som både Christopher Nolan, Zack Snyder og sist Todd Phillips har vært involvert i den samme franchisen i ettertid så står nok Schumachers to Batman filmer som de dårligste, kanskje ved siden av Batman v Superman – Dawn of Justice (2016) som også fikk svært blandet mottakelse. Når det er sagt så vil jeg slå et slag for Batman Forever og jeg vil gjerne trekke frem noen ting som jeg mener kanskje i dag kan fremstå bedre enn de gjorde i 1995 da det vitner om en bevisst stil utført til presisjon.
Første element er fargene. Filmen er laget i en begrenset, men vill fargepalett. Det er knapt en eneste scene som ikke er fargelagt med filter eller lyskastere. Storyboardet til denne filmen må være fargelagt med fettfarger av en barnehage for det er rosa, lilla, blått, rødt og grønt overalt. Alle fargene er kraftige, dype og kunstige.
Røyk svulmer opp fra asfalten overalt, farget i lyset av den nærmeste lyskasteren. Det er røyk overalt, helt absurde mengder. De må ha brukt hinsides summer på leie av røykmaskiner og det luktet nok svovel i hele California i de månedene innspillingen forgikk. Fargene og røyken, det hele virker animert og det er jo nettopp det som er poenget, det skal føles animert.
Animert er også skuespillet i denne filmen. Karakterene er larger-than-life, men det er sannelig skuespillet også. Det overspilles i hver eneste scene. “Was that over the top? I can never tell” sier Jim Carreys The Riddler etter en av hans soloer mot slutten av filmen. Det er litt sånn det føles denne filmen. Som en jazzkonsert hvor alle skuespillerne har hver sine soloer underveis. Tommy Lee Jones som Harvey Dent/Two-face må kanskje dra til litt ekstra for ikke å komme helt i skyggen av Jim Carrey som virkelig får spilt på alle strengene sine.
“Not every girl makes a superhero’s night table”
Nicole Kidman er sensuell til det nesten kjedsommelige. Jeg kan se for meg at det krever litt å skulle hinte om sex på den måten uten å vise det for tydelig i dette som skal være en familiefilm. Resultatet blir i alle fall en slags Marlene Dietrich parodi som gjennom sine scener gir oss små overdoser av stereotypisk femininitet for å veie opp for brølene og faktene til mannfolket i filmen.
Chris O’Donnell var en skuespiller det var knyttet mye forventninger til på midten av nitti tallet. De tidsriktige halv-kinnskjeggene og øreringen hans er vel det beste med han dessverre for skuespillet hans står til Ng på muntlig eksamen. Kanskje oppmuntret av sine medspillere så skrur han også opp til 11 og gir noe som bare kan beskrives som 110%. Historien skal ha det til at Leonardo DiCaprio var aktuell for denne rollen på et tidspunkt, jeg tør nesten ikke tenke tanken, hvordan hadde det vært? Jeg kan se for meg at han aldri egentlig var aktuell, men at han har typisk fått tilsendt manuset. Jeg kan ikke se for meg Leo lese denne rollen og vurdere den som noe han ønsket å gjøre. Karakteren til O’Donnell står for det enkelt mest cringy øyeblikket i filmen, da han anvender en slags kung-fu for å henge nyvasket tøy opp til tørk
Så hva med Batman da? Hvordan leverer Val Kilmer i rollen som den molefunkne superhelt-kaksen vi alle elsker? For det første så overspiller han faktisk ikke, merkelig nok. Men det er vel gjerne det som er litt av det spesielle også, han forsvinner helt i kulissene. De enorme Tommy Lee Jones og Jim Carrey og til dels Nicole Kidman stjeler de fleste scenene mens sjølvaste Batman blir redusert til en kulisse.
Nå, det er kanskje ikke så spesielt, historiene rundt vår maskerte helt har alltid vært preget av gode antagonister. I Batman fra 1989 er det Jack Nicholson som stjeler showet som Jokeren, samme gjør Heath Ledger i Joker-rollen i The Dark Knight (2008). Og hvem kan vel glemme Michelle Pfeiffer som Cat Woman i Batman Returns eller Tom Hardys Bane i The Dark Knight Rises (2012)? Det er bevisste grep, Batman er den vanlig mannens representasjon i møtet med verdens største ondskap, men ingen Batman er like anonym som Val Kilmer.
Når det er sagt så mener jeg at Val Kilmer alltid er best når han ikke styrer showet selv. Han har aldri vært helt stor nok til å bære en film alene, men ofte veldig god som nummer to. Samme år som Batman Forever så fikk verden også se Kilmer i sin beste rolle hvis spør du meg, som den spilleavhengige smågangsteren Chris Shiherlis i Michael Manns Heat (1995). Og for en kontrast det må ha vært. Han gikk rett fra Joel Schumachers glorete, røykfylte studioinnspilling på Batman Forever til å spille mot Al Pacino og Robert DeNiro i Michael Manns realistiske og lavmælte krimepos. (Vel, Pacino drar på litt han også i Heat men det er materiale for en helt annen artikkel)
Topp 5 lista – Joel Schumacher beste filmer
- The Lost Boys – Kiefer Sutherland med hockey og ørepynt suger blod i en av 80-tallets kuleste ungdomsfilmer
- 8MM – En film om gufne greier og skildrer det tilsvarende guffent. Joaquin Phoenix briljerer som karakteren med et av de kuleste navnene i filmhistorien; Max California. Har ikke ørepynt, men piercing i øyenbrynet.
- St. Elmos Fire – Rob Lowe rocker saxen med ørepynt.
- The Client – Unge Brad Renfro spiller Led Zeppelin elskende mordvitne med ørepynt.
- Falling Down – Michael Douglas lar bilen stå og tar med hagla. Har ikke noe ørepynt eller annet synlig piercing, men noen ganske karismatiske briller.
“Surf’s up big kahuna!”
Overspillingen i denne filmen er i en klasse for seg, men det er effektfullt. Sammen med fargene og de ville kulissene så står det liksom i stil. Det gir det ville uttrykket som jeg kan se for meg at Schumacher ville frem til. Fordi hva gjør du når du vil noe annet enn studioet som betaler for affæren?
Du går den stikk motsatte veien. Gjør det som de ønsker, bare helt ekstremt. Hvis du ser for deg at Schumachers plan var å lage den mest animerte eventyrfilmen noensinne så lykkes han. Hvis du ser for deg fargene og kulissene og det latterlige fysiske tøyset som skuespillerne holder på med så er Batman Forever i en egen helt egen klasse.
Bare kulissene alene er helt ville. The Riddlers øy hvor siste og avgjørende scene utspiller seg, hva i all verden er det for noe? Våger man å se det fra et praktisk ståsted så er det helt sprøtt. Når og hvordan skulle denne absurde skurken få bygget noe sånt? Et bygg som tilsynelatende består av en hjernebølger-sugende trone, en gedigen dødsfelle og ja, ingenting annet. Det er helt absurd, men det er utrolig kult å se på. Og alt er like kult. Bare skiltene på taxiene i Schumachers Gotham er vanvittig kule, helt upraktiske, men kjempe kule. I 1995 falt det nok imellom da de samtidige føringene i filmindustrien heller gikk mot det grå og det realistiske. Men nå, da alt er på avstand kan Batman Forevers tøylesløse kitsj verdsettes som noe unikt og gjennomført.
Musikken må også nevnes i forbindelse med denne filmen. Hele to svære singler ble lansert i forbindelse med denne filmen og de er kanskje begge større enn filmen også nå i ettertid. Seal’s A Kiss from a Rose og U2’s Hold Me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me er begge med på dette soundtracket som er pepret med andre gode artister som PJ Harvey, Mazzy Star, Nick Cave og Massive Attack. Således er det muligens en av de aller beste samleplatene som kom ut på 90-tallet.
For å nyte filmen må du nok finne den frem på en VOD tjeneste á là iTunes eller Google Play og leie den, men det synes jeg du skulle gjøre.
Batman Forever, en helt grei film.
Kilder: