What About Bob? (1991)

I’m Sailing

Feriefilmer, am I right? Filmer hvor handlingen legges til en ferie av noe slag, det er noe spesielt med dem. Forviklinger som nekter en eller annen stakkars sjel den freden han forventet å oppleve på ferien. What about Bob? (egentlig sjeldent man ser filmer med spørsmålstegn i tittelen) fra 1991 er et perfekt eksempel på en slik feriefilm. Vår tørrpinne, her representert av Richard Dreyfus, får ferien ødelagt av Bill Murray som er ja, hva er han egentlig? Ikke en tørrpinne i alle fall.

Dreyfuss spiller Dr. Leo Melvin en suksessfull psykiater av noe slag som nettopp har lansert en bok og ser frem til en måneds feire ved feriehuset hans i New Hampshire. Dreyfuss spiller denne karakteren til topp karakterer med korte hvite shorts og like hvite legger. Han lever for yrket sitt til den grad at han til og med han oppkalt barna Sigmund og Anna, utvilsomt et nikk til Sigmund og Anna Freud. Han er gift med en klassisk amerikansk konefigur spilt av alltid sukkersøte Julie Hagerty, utvilsomt mest kjent fra Airplane! filmene. Inn i livet deres kommer Bill Murray’s karakter Bob Wiley med en hel 70 liters ryggsekk med psykiske lidelser og vips blir ferien (og hele livet for så vidt) til Dr. Melvin snudd på hodet. 

Death Therapy

Dreyfuss og Murray hater hverandre visstnok. Et hat som begynte under innspillingen av denne filmen. Hvis du googler denne filmen så er det stort sett det som du finner. Historier fra begge sider om hvor prøvende innspillingen var. Murray skal visstnok ha vært direkte vond mot Dreyfuss sies det. Plaget og fornærmet han konstant og til tider skal det ha vært nært håndgemeng mellom de to på settet.

Det synes jeg er interessant og man kan jo lure på om ikke det gjorde filmen bedre. Til Entertainment weekly skal Bill Murray ha sagt følgende: «(Richard Dreyfuss and I) didn’t get along on the movie particularly, but it worked for the movie. I mean, I drove him nuts, and he encouraged me to drive him nuts.”

For kunsten altså? Det håper jeg egentlig. Bill Murray, en mangefasettert fyr det der. Han begynte før min tid, på 70 tallet hvor han var med i SNL og et knippe av sen 70 og tidlig 80 talls megakomedier som Stripes fra 1981 (Fiffig omdøpt for norske kinoer til Rekrutt på Ville veier) og den fantastisk morsomme Caddyshack fra 1980 (Ikke mindre fiffig omdøpt til Høl i huet). Deretter kom Ghostbusters i 1984 som virkelig sendte Murray opp blant de store i Hollywood etterfulgt av blant annet Scrooged (eller Skrudd som den het i Norge) og Ghostbusters 2 mens vi enda befant oss på 80-tallet.

What about Bob? kom så i slutten av denne rekken hvor Murray stod for en solid porsjon av humoren verden ble utsatt for i de årene. Det som de fleste markerer som første stilendring i karrieren til Murray kom rett etter What about Bob?, nemlig med Groundhog day (En ny dag truer, ikke fullt så fiffig) i 1993. Groundhog Day ga Murray en annen dybde som skuespiller, en dybde han utforsket videre i Mad Dog and Glory som kom rett etter og vips hadde Murray funnet en ny plass for seg selv som en middelaldrende, lun fyr med en brodd som oset av rutine og intelligens.

En karakter som ble utforsket videre av filmskapere som Wes Anderson, Jim Jarmusch og Sofia Coppola i den tredje fasen av karrieren hans. Etter å ha sett en del av disse filmene igjen så innser jeg at det faktisk er What about Bob? som skiller seg mest ut fra denne samlingen. Murray er den skuespilleren i verden som leverer et comeback best. Han har en nådeløs timing i sine fornærmelser og deler ut disse verbale slagene før målet engang har forstått at han blir gjort narr av. Bare se på Ghostbusters, han sparer ikke på noe krutt mot noen. Han sjarmerer de han deler skjermen med og deretter leverer han en rett i milten til vedkommende og vi som ser på synes begge deler er uimotståelig.

Se på Lost in Translation (tittel ikke oversatt, heldigvis..) den reserverte, iskalde måten han hever seg over alle andre på skjermen er det som gjør hele filmen så bra som den er. Rushmore fra 98, kanskje den aller beste han har gjort, i alle fall etter min ydmyke mening, spiller han mye nærmere Dreyfuss sin rolle i What about Bob? enn sin egen karakter Bob Wiley.

Det var når jeg tenkte på akkurat det at jeg innså at Bob Wiley er ulik alle andre Bill Murray karakterer i og med at han er bare god. Ikke et vondt ord unnslipper Bob Wileys munn i denne filmen. Ingen sarkasme, ingen comebacks av den typen man må lege med salve etterpå. Jeg erkjenner at jeg sikkert ikke har sett absolutt alle Bill Murray roller og jeg kan godt også ha glemt noen, men sånn ut av luften kan jeg ikke komme på noen roller som er så udelt god som Bob Wiley er. Det nærmeste må kanskje være Steve Zissou i Wes Anderson filmen Life Aquatic with Steve Zissou fra 2004 eller hans tolkning av Bosley i Charlies Angels fra 2000 (men den vet jeg ikke om jeg kan telle som en Bill Murray film heller..) 

Når Murray da forteller at han plaget vettet av Richard Dreyfuss under innspillingen så kan man neste lure på om han tok ut et behov for den siden av seg selv også? At Bobs blåøyde forgudelse av sin terapeut Dr Melvin ble for mye ensporet for Murray privat, han bare måtte levere noen spydigheter også men at det da måtte gjøres off screen?

Det hadde i alle fall vært en morsom greie, men det stemmer nok ikke. Må neste regne med at han er mer proff enn som så. Poenget mitt er uansett at man raskt trekker slutningen av What about Bob? er en typisk Bill Murray film, men det mener jeg det ikke er. Den var nok en mye større stretch teknisk sett for Murray enn for eksempel Groundhog Day hvor han er sin sedvanlige blanding av sarkasme, brodd og sjarmerende.

Sånn sett kunne man neste tenke seg at Murray like så godt kunne ha håndtert rollen som Dr Melvin i What about Bob. Rollen som Dr Melvin var visst på rundgang i Hollywood før de landet på Dreyfuss, både Kevin Kline, James Caan, Chevy Chase, Steve Martin (ding! dobbelt fornavn), Woody Allen og Patrick Stewart var på ett punkt aktuelle skal vi tro internett. Robin Williams var visst aktuell for rollen som Bob på et punkt også. Kan du se for deg det? What about Bob med Patrick Stewart og Robin Williams? Ja, det kan faktisk jeg, ikke sikkert den hadde blitt så dum…  

Your father is… kind of fun

Så Bob har en diagnose på en eller flere psykiske lidelser i filmen, Dr. Leo gir han i alle fall en i begynnelsen: «multi-phobic personality characterized by acute separation anxiety and extreme need for family connections». Dr Marvin har møtt Bob en gang på kontoret sitt før han drar på ferie. Bob klarer ikke la være å ringe, han utgir seg for å være søsteren til Dr Melvin, han later som om har begått selvmord. Han utgir seg for å være politimann. Han oppsøker Dr Melvin da han er på ferie. Hva ville hvem som helst gjort?

Hva ville alle psykiatere gjort i den situasjonen om ikke akkurat det samme som det Dr Melvin gjør. De ville kanskje i tillegg ha ringt politiet for å få hjelp. Tar man ett steg ut av filmen så er det helt innlysende at Dr Melvin er i sin rett, er det ikke det? Greit nok at han er en selvopptatt kødd. Men han er jo den eneste fornuftige, er han ikke det egentlig? Fru Melvin får denne psykisk lidende sosiopaten Bob er til å overnatte hos dem, det er jo egentlig helt hårreisende.

Jeg lurer på hvordan manusforfatter Tom Schulmann og Regissør Frank Oz jobbet med karakterene for å sørge for at seerne holdt med Bob. De fikk Dr Melvin til å forsømme sine barn for sin egen karriere. De fikk han til å fremstå som en grisk bykar som kjøpte sommerhuset fra under nesen til et lokalt par som hadde spart hele livet for å kjøpe det huset. De fikk Dr Melvin til å virke som om han brydde seg mer om sin egen bok enn sine pasienter. Men likevel er det nyansert, de gjorde han ikke til tvers igjennom klyse.

De kunne gjort det mye verre enn de gjorde og det er interessant. Dr Melvin prøver med barna sine, han forsøker å nå ut til dem, metodene hans er kanskje ikke de beste (les: hånd dukker), men han har et bevisst forhold til det. Han sier til det gamle paret som hater fordi han kjøpte huset de ønsket seg at han var i sin fulle rett, og det var han jo. Det er jo et gigantisk hus, et lokalt par som jobber på en lokal diner har jo selvsagt ikke råd til det uansett.

Når Good Morning America kommer for å intervjue han om boken sin så fryser han helt under det direktesendte intervjuet, noe som legitimerer all den tiden han brukte til å forberede seg og planlegge alt i forkant av intervjuet, det var ikke selvgodhet, det var nerver. Leser man disse tingene listet opp så er det mye vanskeligere å rettferdiggjøre hvorfor man utelukkende holder med Bob. På tross av alle Dr Melvins gode egenskaper så holder vi fortsatt med Bob og Bob kommer nærmere og nærmere familien hans.

Han forsøker å beskytte familien for denne åpenbare sosiopaten som likegodt kan være farligere enn han er, men til ingen nytte, han mislykkes i det også. Han klarer ikke beskytte familien sin for det han opplever som farer for dem. Dr Melvin er en tragisk figur, han er en narr som blir plukket på av alle rundt han. Han egen kone tar han ikke alvorlig når han sier at Bob ikke burde overnatte hos dem. Men vi, tilskuerne, holder med Bob.

Hvorfor er det slik egentlig? Dr Melvin mislykkes i alt, Bob tar over hele livet hans, ingen tar han alvorlig og hva har han egentlig gjort for å fortjene alt dette? Det er vanskelig å skjønne seg på. Schulmann og Oz kunne like gjerne gjort Dr Melvin til en tvers igjennom kødd, en kriminell, en vemmelig fyr. Han kunne ha ligget med sekretæren sin, han kunne ha underslått penger fra firmaet sitt, han kunne ha vært rasist eller det verre er, men det gjorde de ikke.

De gjorde han egentlig til en helt vanlig fyr som kanskje jobber litt for mye og ikke er verdens beste far, men en ansvarsfull fyr med riktige prioriteringer. Så hvorfor gjorde de ikke det? Fordi de trengte ikke, det er min gjetting. Nå spekulerer jeg vilt her, men jeg undres om det var med på å prege Dreyfuss forhold til Bill Murray under filmingen. Alle elsker Bill så han trengte ikke engang å spille en grusom fyr, folk kom uansett til å hate han. Shit, jeg liker Dreyfuss jeg altså, men mellom han og Bill Murray? Murray any time of the day.

Murray skal spille en enorm drittstøvel for at det skal vippe I Dreyfuss favør på lerretet tror jeg. Selv om Dreyfuss har vunnet Oscar og spilt i haugevis med høyt elskede filmer av meg så vel som millioner av andre folk i verden så er han ikke noe Bill M. Ubevisst holder jeg med Murrays karakter uansett opp mot Dreyfuss, det tror jeg i alle fall og mulig Frank Oz visste det samme så han beholdt likegodt Dr Melvin som vi ser han i filmen og kanskje Dreyfuss også visste det og at det plaget ham.

Igjen, bare spekulasjoner, men det er jo det som er gøy. Så da lurer jeg på hvordan filmen er med en annen i rollen som Dr Marvin. Hva med å dra frem litt mer klyse i Bill Murray og caste han som Dr Leo Marvin og den fantastiske Robin Williams anno 1991 som Bob. Eller visa versa. Clash of the titans. Da hadde vi kjent mer på de moralske vurderingene våre underveis tror jeg. Eventuelt måtte Frank Oz ha gjort noen dristigere grep i karakterformidlingen.

Ironisk nok så endte Dreyfuss opp med å saksøke Disney for utestående betaling for denne filmen. Sikkert berettiget altså, hva vet vel jeg, men Bill Murray ville neppe gjort noe sånt Dick, jeg bare sier det..

What about Bob?, en helt grei film

Kilder:

https://www.imdb.com/title/tt0103241/?ref_=ttqt_qt_tt

https://ew.com/article/1993/03/19/bill-murray-filmography/

https://www.mentalfloss.com/article/73708/10-good-great-wonderful-facts-about-what-about-bob