Supermergentroid!
Hamburg 1939-ish. Landet er låst fast i nazistenes grep. Unge tyskere lar seg forføre av Hitlers taler og lovnader om fremtiden. Alle gutter får utlevert en lysebrun shorts og en tollekniv og et medlemskap i Hitler Jugend for å gjøre dem klare for et liv i Hitlers tjeneste. Men en gryende undergrunnsbevegelse sprer seg ut over landet, en bevegelse som står imot nazistenes nasjonalistiske føringer og slår tilbake med dans. En undergrunnsbevegelse Hitler ikke vil ha noe av. Vi åpner rett på parketten i en stor dancehall.
Gjennom øynene til hovedpersonen Peter blir vi tatt i mot (swing heil!) på dansegulvet av likesinnede danseløver med vide bukser og amerikanske silkeskjorter. I tillegg til Peter møter vi Thomas og Arvid, tre unge menn som heller vil svinge enn å marsjere. De kaller seg cowboys og dyrker den amerikanske swing kulturen. De digger Duke Ellington og Django Reinhardt og I løpet av de neste 90 minuttene skal vi være med disse guttene i deres møte med nazister, jødehat, forræderi og kjærlighet. Vi følger dem der de forsøker å foreta det vanskelige valget mellom å følge Hitlers brutale korstog eller å følge Benny Goodmans forførende rytmer mens de staker ut kursen på etikkens svingete landevei.
Denne filmen er godt etablert midt i midtsjiktet i 90-tallets filmkatalog. Ikke er det en veldig god film, men ikke er den veldig dårlig heller. Som så mange andre så er den helt grei. Det er en av disse filmene som har en egen liten plass i minnet fra mine yngre dager da den nok ble avspilt litt mer enn en knippe ganger. Forøvrig slik vi gjorde med mange filmer den gang. Vi leide dem på Videoteket i Dronningensgate og dersom det var noe i dem som fenget så vi dem gjerne enda en gang den samme kvelden og kanskje en gang til på morgenen dagen derpå, før den måtte spoles tilbake for siste gang og returneres.
Jeg kan dessuten også se for meg at akkurat denne filmen muligens også ble tatt opp på VHS en gang den gikk på TV i tillegg og spilt enda en gang (eller fem) over de årene som fulgte før den omsider måtte vike plassen på kassetten til noe annet. Uansett så er det mange år siden siste gang jeg så den og det er gjensynet jeg skal forøke å formidle inntrykket av.
Denne filmen opplevde også mye blandede kritikker i sin tid, kritikker som jeg ikke reflekterte ett sekund over i min ungdom (da var jeg antakelig ikke klar over andre kritikker enn de som stod på coveret) men som definitivt er interessante å kikke på nå, snart tre tiår senere.
Let’s go hepcats
I Swing Kids møter vi Robert Sean Leonard i hovedrollen, en skuespiller de fleste nok forbinder med Dagen er din fra 1989 der han spilte den molefonkne rikmannssønnen Neil Perry som heller vil lage teater fremfor å tre inn i business verdenen til faren. Rollen hans i Swing Kids, Peter Muller, har påfallende mange likheter med Neil Perry. Begge rollene er klassiske Gen X roller; en gutt som er på vei til å bli mann, men som slites mellom de voksnes rigide forventninger og hans egne ønsker og ambisjoner. Ikke overraskende å lære at en annen kjent Gen X’er og medskuespiller i Dagen er din, Ethan Hawke, visstnok ble tilbudt og skal ha takket nei til rollen som Peter Muller. Forøvrig er Robert Sean Leonard best er i den undervurderte perlen Tape fra 2001 av Richard Linklater hvor han spiller mot Ethan Hawke igjen.
I rollen som Peters kompis Thomas Berger (manusforfatter har truffet godt med tyske navn som enkelt lar seg uttale på amerikansk) finner vi Christian Bale. Bale har for anledningen lagt om fra sin britiske dialekt til amerikansk for denne filmen, som seg hør og bør når han tross alt skal spille en tysk tenåring(?).
Peter, Thomas og de fleste unge snakker med amerikansk aksent i Swing Kids. Alle som representerer foreldre eller lignende snakker britisk. Alle andre snakker gebrokken engelsk med tysk aksent. Uvisst om det skal bety noe, men det må være et bevisst valg tenker jeg ettersom Christian Bale vitterlig er britisk og har lagt om til amerikansk mens hans rollefigurs far i filmen, spilt av David Robb, benytter sin sedvanlig erkebritiske dialekt. Kan det muligens være en allegori til Amerikanske soldaters rolle i krigen? De som havnet midt i det uten å ha startet det eller ønsket det? Eller at det skal forsøke på et subtilt nikk til det Amerikanske publikum om hvor lojaliteten deres skal ligge der de sitter i kinosalen? Så forførende det enn høres ut at det kan være gjort med en dyp hensikt så er det antakeligvis ikke tilfellet, det ville i så fall vært det mest gjennomtenkte med denne filmen.
Svaret er nok ikke mer spennende enn at rollene med flest replikker burde være amerikansk ettersom det skal være forståelig for det amerikanske publikum. Filmen er jo tross alt produsert av Hollywood Pictures (eid av Disney). Men hadde det funket med engelsk med tysk aksent for eksempel? Finnes jo utallige eksempler på det. Trikset med å kjøre en tjukk tysk aksent oppå en amerikansk talende skuespiller er ikke min favoritt på noen som helst måte, men denne filmen er så heldig å ha med seg Sir Kenneth Branagh og hvis noen kan være en troverdig tysker men fortsatt levere dialogen på engelsk så må det være han.
Jeg tror forøvrig også at Jive-talkingen deres hadde vært mye kulere dersom de slet seg gjennom «it don’t mean a thing if it ain’t got that swing» med litt hardere konsonanter. Den amerikanske dialekten er utvilsomt med på å skape distanse til historien og med tanke på kritikkene filmen fikk så hjalp det nok ikke på helheten.
Interessant med Sir Kenneth i denne filmen er at han visst ikke ville ha top billing fordi han mente det var de unges film og de burde stå som hovedrolleinnehaverne, løsningen ble å la Sir Kenneth være ukreditert. Det er i alle fall den offisielle versjonen enn så underlig det måtte høres ut.
Tredjemann, Arvid, et haltende gitarvirtous, er spilt av «han der» fyren fra Pulp Fiction (1994) som Samuel L. Jackson utfordrer til å si «what» igjen. Frank Whaley heter han og han er en sånn som du kjenner igjen når du ser han. I tillegg til disse karakterene så blir vi kjent med Peters mor, spilt av Barbara Hershey og lille bror Willi spilt av David Tom (ding! dobbel-fornavn) For ikke å snakke om en ganske så kick-ass birolle av Noah Wyle som en Hitler Jugend-kødd av dimensjoner.
Bale og Branagh løfter denne filmen etter min mening, overraskende nok godt hjulpet av Noah Wyle som jo må levere karrierebeste etter hva jeg har sett av han (riktignok så har jeg ikke fulgt med Akutten). Robert Sean Leonard (det er faktisk tre fornavn det!) har noe teatralsk over seg og gjør seg kanskje best på dansegulvet fremfor i de mer dempede scenene.
Bak kameraet finner vi Thomas Carter som vel egentlig kom rett fra TV regi til denne filmen. Swing Kids skulle visst vært regissert av Spielberg kamerat Frank Marshall, men han trakk seg for å gjøre Alive i stedet. Uvisst om han hadde noe å gjøre med at Ethan Hawke også trakk seg men det er jo ytterst nærliggende å tro ettersom Hawke ble å finne som hovedrollen i Alive.
Topp 5 lista – Filmer hvor det danses med mening
- Footloose – Dans mot loven.
- West Side Story – Dans, ikke slåss.
- Dirty Dancing – Dans for forbudt kjærlighet.
- Billy Elliott – Dans for dansens skyld.
- Swing Kids – Dans mot Hitler.
Icky
Kritikken når filmen kom ut var ganske ensrettet slik jeg har sett nå i etterkant. Swing Kids kan virke iskald på oss i og med at den egentlig ikke berører så dypt inn i nazistenes rasepolitikk, rollefigurene kan, sett igjennom etterpåklokskapens lupe, virke som de sidestiller sitt behov for å danse swing med utryddelsen av jødene og generelt sett alt annet nazistene foretok seg. Man kan vel kanskje si at det at Nazistene ikke tillot svingmusikk, ikke var så ille alt tatt i betraktning. Men det er ment som en metafor, det skjønner vi.
Problemene begynner når Swing kidsa i filmen ikke ser ut til å ta særlig stilling til jødehat på noen som helst måte og filmen adresserer det ikke heller. I en scene tidlig i filmen så kommer guttene til unnsetning når Hitler Jugend banker opp det de tror er en kamerat fra dansegulvet, men når det viser seg å være en ung jøde som ligger der mellom beina til HJ guttene så trekker våre helter seg tilbake og tar HJ gutta slippe unna.
Filmen kan følgelig fremstå som blasert og grunn da den ikke takler noen av de åpenbare store dilemmaene i sin tid og på sett vis begrenser seg selv til å fortelle en særdeles begrenset historie om en undergrunnsbevegelse som ikke egentlig utgjorde noe forskjell for noen. Da skal filmen være utrolig bra for å overleve kritikernes skarpe penn. Når den dessverre ikke er det så gikk det som det gikk. Roger Ebert skal til og med ha satt Swing Kids på sin «most hated» list det året. Noe av kritikken skyldes nok at Swing Kids kom ut samme år som Schindlers Liste (1993) og måtte på den måten tåle sammenligning moralsk og etisk sett med selve the mothership innen 2. verdenskrigs dokumentasjon på film. I skarp kontrast med Schindlers liste så er mange av de emosjonelt ladde øyeblikkene i Swing Kids dryppende av sirup og pakket inn i fjær og da kan den ikke annet enn å falle på sin egen øks.
Ser vi bort i fra tematikken og plottet så er den originale musikken det som irriterer meg mest personlig i Swing Kids. Den har mye god diegetisk swing musikk under dansesekvensene, men samtidig har den et ubehagelig James Horner score som legger et klamt og fuktig Disney teppe over de mer følelsesladde øyeblikkene.
Jive-talk
Hvis man kan akseptere umuligheten i sammenligningen med Schindlers Liste og bølgen av realistisk krigsfilm som skulle følge etter den, så synes jeg faktisk at filmens store ankepunkt er med på å gjøre den interessant også. Filmens banalitet og det at den bare så vidt toucher bortpå de alvorlige temaene gjør at den faktisk klarer å formidle et uvanlig utsnitt av unge tyskeres liv i opptakten til en verden i krig.
Enkelte deler av Peter og Thomas naivitet og begrensede verdenssyn er realistisk og det får meg til å tenke på hvordan jeg hadde taklet liknende situasjon som ung. Sir Kenneth’s rollefigur Herr Knopp har en replikk om hvordan det å høre Hitler tale forandret hans liv i mellomkrigsårene og herr Knopp representerer «de voksne» i denne filmen. Peter som er i andre enden av denne dialogen har hørt dette tusen ganger før fra «de voksne» men han har ikke måtte ta stilling til tyngden i det enda, i alle fall ikke før filmens hendelser. Tiden de unge guttene lever i er etter Hitler har vunnet landet over med sin progressive økonomiske politikk og engasjerende taler, dette er før unge tyskere begynner å dø i frontlinjene, før bomber faller over Tyskland, før sannheten og nøden.
Hitler og nazistene ligger som et bakteppe for disse guttene, de er i sin egen boble de, og som alle andre tenåringer så er det i dag og i morgen som gjelder, her og nå som betyr noe, og som de sier selv, «it don’t mean a thing if it ain’t got that swing». Går vi videre ser vi at disse guttene er i tillegg skikkelige nerder. De kule gutta i Hamburg i 1939 var nok tidlig i den lysebrune shortsen med hakekorset rundt armen. De følger nok med på inntogene av den tyske hæren i nabolandene og de får nok med seg Goebbels propagandafilmer, men ikke Peter, Thomas og Arvid. De bruker tiden sin på å pugge amerikansk slang fra musikkblader og lete etter bootleg grammofonplater som de spiller i sin private «hot club» på gutterommet til Arvid. Det minner meg om en jeg kjenner altfor godt som for 20 år siden ni-leste NME blader og bestilte Sunny Day Real Estate EPer fra det store utland. Han var ikke så bereist i politikk han heller.
Anywho, de er nerds og de liker sving musikk. For dem er ikke verden noe særlig større enn som så. Politikken og krigen er noe som tilhører de voksne. Akkurat denne delen av filmen er også den desidert beste, da vi henger ut med Peter og vennene hans, før alvoret starter, da fungerer filmens stil bra. Utover i filmen, når Peter må forsones med en stadig større verden da han blir dratt inn i de voksnes virkelighet, ser vi fortsatt verden gjennom Peters naive blikk og det er vel her filmen begynner å vakle litt.
Filmen klokker inn på rundt 110 beskjedne minutter, kunne vi ha hatt en halvtime til? Hadde det hjulpet nyansere bildet og gi karakterene mer motivasjon til filmens hendelser? Faktisk ikke umulig at det lå igjen en del meter med film på klippegulvet her, det kan virke sånn i og med at enkelte tråder ikke blir knyttet og at ting utvikler seg litt vel raskt. Da tenker jeg spesifikt på ting som for eksempel forholdet mellom Thomas og hans foreldre eller Arvids endelikt. Filmen fosser til tider frem og man får ikke tid til å prosessere alt før vi hopper enda et byks.
Det kan jo selvsagt følgelig tenkes at en test screening av en to timer og 15 minutters versjon gikk såpass dårlig at den ble klippet ned og sukret litt ekstra for å bli versjonen som overlevde, det ville ikke overrasket meg, men det er forøvrig bare spekulasjoner. Problemet etter min mening er ikke den første timen, det er de siste drøye 30. Handlingene til Peter, Thomas og Arvid insinuerer at deres Swing bevegelse hadde noe som helst betydning for andre verdenskrig. Det skaper en illusjon om at deres handlinger er motivert av moralske eller etiske vurderinger og at de handlingene på noen som helst måte ville hatt noe betydning.
Jeg mener at de burde forlenget den første timens uskyld helt ut og knyttet den bedre sammen med slutten. Kunne de ikke bare ha vært motivert av muligheten til å danse? At dansen og musikken var deres drivkraft for alle handlingene deres? Det hadde vært mye lettere å lande den filmen tror jeg. En slags Footloose versjon hvor deres ultimate frihetsfølelse er å få lov til å danse i et totalitært samfunn.
Swing Heil!
Dansingen i denne filmen er gass! Det er ikke gjort kleint med synkroniserte masse-dansesekvenser a la Baz Luhrman eller å jobbe dansingen inn i handlingen som en Jacques Demy musical. Dansingen i Swing Kids føles ekte og er godt timet slik at du får med det det som formidles uten å rekke å kjede deg. Det er høye spark og kasting av damer over skuldre og alle ser ut til å ha det gøy. Det er uhemmet, kanskje litt vel uhemmet, dette skal jo tross alt være på 30-tallet, men det passer bra for å understøtte appellen i det ellers så rigide samfunnet.
Spesielt Peters dansing siste kvelden er fett da han endelig har staket sin vei gjennom alle forventningene lagt på han av alle rundt han. Han rister av seg sin mors håp for hans fremtid, han sparket hull i luften som er forventningene til Herr Knopp og nazistene, han twister seg løs fra vennene som alle har valgt en vei bort fra han og han swinger seg fri fra minnet om hans avdøde far. Det er som han ikke orker å forholde seg til den voksne verdenen og søker frihet i dansen som han kjenner så godt. Her kunne filmen egentlig ha sluttet spør du meg. I stedet får vi denne forvirrende slutten hvor storpolitikken trekkes inn i vurderingene Peter gjør og hans underlige og ubegrunnede offer.
Men vet litt, er kanskje dette en løsning? Det motsatte av en Directors Cut, en Viewers cut for eksempel, bare skru filmen av rett der på dansegulvet? Rediger bort slutten på egen hånd. Faktisk vil jeg påstå at filmen som en helhet er bedre da. Filmen slutter med Peter på dansegulvet, han har valgt sin side, valgt sin skjebne, han er på de godes side av historien, det holder det. Nå vil han bare danse.
Swing Kids, (litt i underkant av) en helt grei film
Kilder: