Scott Pilgrim vs. The World (2010)

Scott Pilgrim vs. The World er en film som er helt absurd og som ikke burde fungert, men som gjør det. En film som tar seg selv høyst alvorlig på tross av sin lekne og bizarre stil og som attpåtil slipper unna med det. I alle fall nå, 10 år senere, er denne filmen mer enn kommet til sin rett. Kanskje den til og med fungerer aller best nå mens effektene enda ser troverdige ut samt at den har modnet seg og tilhengerne har modnet seg.

Den er pepret med skuespillere som er blitt noe, temaene den omhandler er fortsatt aktuelle og stilen er blitt kopiert mer enn latterliggjort. Det er merkelig egentlig, for jeg kan ikke annet enn å tro at den burde ikke fungert, den burde ha vært et fjasete kapittel i en ellers så solid karriere fra regissør Edgar Wright. Men nei, den funker, og ikke nok med det, den funker bedre enn den gjorde når det var ny, det er i alle fall min ydmyke mening.

Bread makes you fat?

For å begynne et sted, la oss begynne med Michael Cera, han var på toppen her, midt i hans prime som skuespiller. Han er enda relativt ung, kan godt være at han kan få en second wind, men hvis vi ser på hans rekke filmer fra midten av 00’tallet så er det tydelig at det skal mye til for å toppe det. Han ble kjent gjennom Arrested Development hvor første sesong kom ut i 2003.

Første store film han gjorde var en fantastiske Superbad i 2007, samme år kom Oscar vinneren Juno. Året etter der igjen kom den sjarmerende Nick and Norah’s Infinite Playlist, etterfulgt av underfundige, men morsomme Youth in Revolt i 2009 og alt dette kulminerte i hovedrollen som Scott Pilgrim. Som Scott Pilgrim spiller han opp mot det beste han kan tror jeg. Han kjører en mer selvsikker stil enn de rollene han er mest kjent for og det kler han. Han klarer, til tross for sitt unge og sårbare utseende, å bære den graden av alvorlighet som trengs for denne rollen.

Han håndterer den fysiske delen av rollen bra og han blir ikke selvironisk i forhold til størrelse og temperament slik vi kjenner han fra nettopp Arrested Development eller Superbad der hans spede fysikk nærmest er et sub-plott i seg selv. Når Scott Pilgrim står på scenen med bassen hengende lavt på den smale rammen som er hans skuldre så ser det fullstendig troverdig ut. Like troverdig som Når The Rock egger noen til å slåss eller når Robert Downey Jr. serverer et syrlig comeback.

Nå skal det jo sies at Cera er flinkere til å traktere bassen enn folk flest også, ifølge internettet så måtte han også faktisk «dumme ned» sine evner med de fire strengene for å ligge på linje med de andre i bandet.

I andre roller har vi et arsenal av up-and-coming skuespillere i 2010 hvor de fleste har gått videre og nådd enda høyere. Chris Evans, Brie Larson, Aubrey Plaza, Anna Kendrick, Mary Elizabeth Winstead, Alison Pill. Alle har gjort en karriere etter denne. I andre roller møter vi Kieran Culkin (Fuller! go easy on the Pepsi!) som den homofile romkameraten til Scott Pilgrim og ikke minst Jason Schwartzman som den siste bossen Scott må beseire i filmen.

Når denne filmen kom ut i 2010 så var Schwartzman 30 år, og han er den som representerer «de voksne» i denne. Alle hoved skuespillerne i denne filmen er født på 80-tallet. Fra Jason Schwartzman i 1980 til Brie Larson i 1989. Michael Cera var 22 år i 2010, samme alder som Scott Pilgrim skulle være ifølge handlingen.

Det at aldrene er såpass presise er definitivt en brikke i at filmen fungerer og ikke minst at skuespillerne er såpass gode som de er, at de har overlevd i Hollywood siden og noen har gått videre til enda større ting, som Chris Evans og Brie Larson som begge spilte i tidenes mest innbringende filmserie, er også med på å løfte denne filmen i ettertid tror jeg. 

Chicken isn’t vegan?

Filmer som har sitt opphav i tegneserier og graphic novels er det mange av. Alt fra Marvel universet til utallige Batman filmer, filmer som Jokeren (2019) og Sin City (2005) og til mindre indie filmer som Ghost World (2001) og American Splendor (2003). Det har vist seg at tegneserier gir et godt utgangspunkt å lage film på, det er ofte store karakterer, enda større ideer og det gir et filmene et evigekspanderende univers som det kan virke som er lettere å skape i tegnet form enn i et originalt manus.

En konsekvens er at tegneserier har fått en stor plass i den pop-kulturelle bevisstheten. «The Rise of the Nerds»-epoken vi har vært inne i de siste 15 årene eller så, kan man vel spore tilbake til 70- og 80-tallet. Grupper med unge gutter og jenter samlet seg rundt Dungeons and dragons spillene og Amiga systemene. De dykket ned i fantasy litteratur og drømte seg vekk fra High School kantiner og skolebusser.

Det er i alle fall slik det ser ut i mitt hode. Disse unge menneskene er nå helt voksne og det har vist seg at de hatt tatt over mye mer enn det de sikkert kunne se for seg selv på 80-tallet. De er ansvarlig for alt vi har rundt oss. De er ansvarlige for det moderne internett, for Facebook, for Marvel filmer, for Anime og Pokemon. De er ansvarlige for 00-tallets indiemusikk og for utallige TV serier og bøker. Scott Pilgrim vs. the World er inget unntak.

Graphic novel serien om Scott Pilgrim liv er skrevet av Bryan Lee O’Malley, det er til sammen 6 bøker i serien og filmen har klippet og limt fra dem alle. Nå skal jeg ikke si at jeg har lest alle, for det har jeg ikke. Men jeg har lest et par og kjenner igjen mange scener i filmen fra dem.

Edgar Wright har brukt O’Malley’s verker som direkte storyboards for sin film, handlingen, replikkene og scenene er mer eller mindre direkte kopier av slik det ser ut i bøkene. Slapt kan man kanskje tenke? Nei, så uendelig mye vanskeligere tror jeg. Det burde skape en haug med usexy klipp og split screens og brytninger som er mildt sagt vanskelig å få til på film. Det burde blitt altfor korte scener og altfor mye off-screen handling til å fungere. Men Wright han har fått det til, og han har fått det til fordi han er 100% commited.

Alle klipp er knallharde. Klippene er til tider så harde at det blir en vane og når det engang kommer et klipp som faktisk ville ha fungert i en vanlig film ved at fargene stemmer overens eller utsnittet har lignende fasong så er det det klippet som virker malplassert. I Scott Pilgrim vs. the World er ingen subtext forklart med annet enn små merkelapper som introduserer karakterene. De samme merkelappene er brukt i bøkene, mer eller mindre helt identiske med slik de ser på ut på skjermen. I parallell så kan man se på Sin City (2005) for eksempel, en annen film tatt rett fra en Graphic novel, der er det brukt Voice over for å forklare alt det som forsvinner imellom sidene i boken og skyve seeren gjennom fortellingen.

I Scott Pilgrim har de valgt å ikke hjelpe seeren i det hele tatt. Den er helt kompromissløs og er du ikke med på leken så er det nok ikke filmen for deg heller. Den forlanger at du vet hva Street Fighter er og at du forstår deg på psyken til en 00-talls angstfylt indierocker. Den tvinger deg til å akseptere premisset sitt og la deg underholde. Jeg tror at hvis den hadde forsøkt å argumentere, enn så lite det måtte være, eller hvis den hadde tonet ned stilen, enn bare en smule, så hadde hele prosjektet falt igjennom.

Det er nesten helt utrolig når man tenker på det, men filmen slipper unna med mye kitschy greier og mye som ser fullstendig latterlig ut tatt ut av kontekst (et godt eksempel her er Vegan-police), men den gjør det med verdens største selvfølgelighet og det synes jeg er helt rått. Det er sånne kvaliteter som gjør at filmen øker i anseelse over tid og jeg tror det er derfor den er bedre nå enn den var for 10 år siden.

You’re pretentious, this club sucks, I have beef. Let’s do it.

Før jeg gir meg her så må jeg fortsette litt til om Jason Schwartzman. Jeg vet ikke om han er den beste skuespilleren i verden, eller om han noen gang kommer til å nå opp i den virkelige A-lista, men jeg må alltid få med meg de filmene han lager. For å låne et uttrykk fra den amerikanske film- og sportsjournalisten Bill Simmons, så har jeg sesongkort i karrieren til Jason Schwartzman.

Han smatt inn i min bevissthet (og mange andres) i en av de beste filmene jeg vet om, Wes Andersons Rushmore (1998) og foruten å være Wes Andersons go-to-guy, så har han jobbet med både Sofia Coppola og David O’ Russell. Man kan tenke at det nesten er litt underlig at han aldri har jobbet med Woody Allen, han mer enn passer Woody’s vanlige mannlige hovedroller med sin beskjedne bygning og sin ofte introverte utstråling (eller mangel på sådan) Men det som skiller han fra Jesse Eisenberg og Owen Wilson som begge har vært Woody Allens alibi i noen av de nyeste filmene hans er at Schwartzman alltid har noe litt djevelsk under den naive fasaden. Han har et drag av ondskapsfullhet over seg som gjør at han glir rett i Wes Andersons univers hvor alle bærer med seg et bunnløst tjern av erfaring og innsikt som aldri kommer til overflaten.

La meg spare mine Wes Anderson tanker til en senere artikkel, men jeg kan si at det som jeg liker Schwartzman best i er Wes Anderson’s kortfilm Hotel Chevalier som kom ut i 2007 i forbindelse med The Darjeeling Limited fra samme år, hvor Schwartzman spiller samme karakter som i filmen, men kun i en kort hotellscene sammen med Natalie Portman. I denne kortfilmen viser han alt som definerer han som skuespiller og da The Darjeeling Limited kanskje er Andersons svakeste så er Hotel Chevalier noe av det alle beste han har gjort. Jeg kunne sett en to timers versjon av den kortfilmen jeg, så godt som Portman og Schwartzman spiller mot hverandre og på hverandre.

Uansett, det er hverken herover eller derover, poenget er at når Schwartzman entrer Scott Pilgrim vs. the World så er det like før hele filmen raser sammen. I alt fjaset fra de stiliserte slåsskampene og tegneserieeffektene så ser vi plutselig en som ikke passer inn. Han er i publikum under Pilgrims 5. (og 6.) showdown mot Katayanagi tvillingene og gir Pilgrim et forrektig nådeløst blikk. Det var første gang jeg ble dradd ut av Scott Pilgrim vs the World’s absurditet.

Det var første gang i filmen hvor jeg legger merke til kaoset i alle effektene og fantasien fordi Schwartzman representerer alle som ikke er med på leken. Hans første sekund er kanskje det beste rent teknisk skuespillet i hele filmen og det merker du godt. Han spiller denne scenen som han ville gjort hvilken som helst annen film, men Scott Pilgrim vs. the World er ikke hvilken som helst film så den scenen stikker seg ut som ei kvise på dagen det er juleball.

Så, kommer filmen til å velte her? Er det slutt på leken? Selvfølgelig ikke, fordi det er jo meningen. Han kommer inn for å representere alt det som Scott Pilgrim ikke er, han representerer voksne, penger, Hollywood og fornuft og det er jo det Scott evinnelig kjemper mot, er det ikke det? Han kjemper mot alt som ikke hører hjemme i hans boble og den som hører minst hjemme der er G-man Gideon. Det er da jeg innser at i det øyeblikket ligger sannheten om at Edgar Wright klarte å lage noe helt unikt i den filmen.

En film som tar seg helt alvorlig og mener hver scene og hvert eneste ord, hvert blikk og hver minste lille detalj. Et slags ideal som allerede har blitt kopiert flere ganger i ettertid. Er det ikke egentlig derfor John Wick (2014) er så bra? Fordi den holder maska hele veien igjennom til tross for at den er over-the-top så det holder, den, på lik linje med Scott Pilgrim vs the World, gir deg ingen forsonende elementer, alt er på egen akkord.

Samme med første filmen av The Kingsman (også 2014), like dødsens alvorlig rundt sin egen viktighet opp i alt fjaset. Og dette liker jeg, dette liker jeg godt. Jeg håper det aldri kommer en Scott Pilgrim 2, men jeg håper mange lærer av Edgar Wright og gjør sin greie uansett hvor usannsynlig suksessen virker.

Scott Pilgrim vs. the World kan du se på Netflix nå, eller så er den såpass ny at den også er å oppdrive stort sett alle steder som driver med VOD.

Scott Pilgrim vs. the World, en helt grei film

Kilder:

https://www.imdb.com/title/tt0446029/?ref_=nv_sr_srsg_0