Before Sunset (2004)

I can’t believe you’re here

Rett fra starten her så kan jeg si at Before Sunset er mer enn helt grei. Jeg synes denne er veldig bra og den en film man kan se igjen og igjen (det har i alle fall jeg gjort). Teknisk sett er den en oppfølger, men den er ikke som oppfølgere flest.

De aller, aller fleste oppfølgere er dårligere enn originalen, men det finnes også kjempegode oppfølgere. Det finnes mange tilfeller hvor en oppfølger tar med alt det gode fra den første og bare gjør det større og bedre. Eksempler på dette er The Godfather Part 2, Aliens eller T2, de er alle bedre filmer enn sin original etter min mening, Empire Strikes Back også for så vidt. Riktignok er de avhengig av eneren for å eksistere og ville kanskje ikke vært like bra uten tilhørigheten til sin forgjenger og man kan stille spørsmål om de virkelig er bedre ettersom de kanskje ikke kunne ha stått på helt egne bein.

Det finnes også mange eksempler hvor en toer er underlegen sin forgjenger, men fortsatt en veldig god film, i de tilfelle lurer jeg noen ganger på om det hadde vært seg slik at de kunne vært større filmer dersom de ikke hadde hatt tilknytning til sin forgjenger. Eksempler på det som jeg kan komme på i farten er f.eks Creed, Bourne Supremacy eller Blade Runner 2049. Filmer som jeg tror vi hadde opplevd som mye bedre uten tilknytningen til sin forgjenger eller forgjengere. Også har vi Before Sunset (Før Solnedgang), den er av en litt egen kategori mener jeg.

«Before»-serien er ikke som så mange andre filmserier i det at de er perfekt sammenhengende og kunne like godt vært en lang fortelling som tre deler med 9 år mellom hver. Serien består (til nå i alle fall) av Before Sunrise (Før Soloppgang) fra 1995, Before Sunset fra 2004 og Before Midnight (Før Midnatt) fra 2013.

Utgangspunktet, Before Sunrise, var en lavmælt fortelling om to unge mennesker som treffer hverandre på et tog i Sentral Europa og endrer opp med å tilbringe en dag sammen i Wien hvor de reker gatelangs og snakker om litteratur, kunst og meningen med livet. Det ble en umiddelbar suksess da den snakket til en hel generasjon på deres eget språk. Den formidlet Generation X’ernes romantiske tolkninger av frihet og mystikk i kjølvannet av 80-tallets rikdomsfokus og globaliseringsrevolusjon.

Unge Jesse fra Texas backpacker gjennom Europa på jakt etter det virkelige livet. Han leser slitte paperbacks i tomme kupeer og glaner lengtende etter historiene han leser om. Så møter han franske Celine på toget og resten er filmhistorie. 

Det måtte komme en oppfølger til denne historien, selv om mange sikkert ønsket at det ikke skulle det da slutten på Before Sunrise er intet mindre enn et moderne filmatisk kunstverk som nettopp er et kunstverk fordi den er ufullendt. Men selv de som følte at det måtte komme en oppfølger hadde nok ikke sett for seg at den skulle bli slik Before Sunset ble. De kunne fort ha fortsatt historien et år senere slik som slutten på Before Sunrise tilsier, de kunne ha fulgt karakterene i sine liv fra hverandre for å så knytte det sammen i et grandiost gjensyn. Men å plukke opp tråden igjen etter ni år levd var nok ikke forventet da folk strømmet ut av kinoene i 1995 og ville gjerne se mer av Jesse og Celine med det samme.

Men Before Sunset kom ut av intet idet alle egentlig hadde glemt Jesse og Celine. Alle de Get X drømmerne som pakket sine liv rundt ideer fra denne filmen på midten av 90 tallet var nå godt voksne og hadde helt glemt den tiden av livet sitt. Fortsatt kunne Linklater ha plukket opp tråden et år senere i Wien, det måtte ha vært forlokkende. Hawke måtte ha blitt sminket en del, men det kunne kanskje fungere?

Men nei, i det Before Sunset kom ut fikk publikum se det som var intet mindre enn en perfekt fortsettelse på en fortelling som siste seg da å være ment til å trekke de lange linjer gjennom to liv.

9 år er passert, både i filmuniverset og i virkeligheten. Jesse er i midten av 30 årene og i Paris for å promotere sin bok. Boken handler om den dagen Celine og ham tilbragte sammen i Wien. Celine bor i Paris og dukker selvsagt opp på bokbadet som holdes i bokhandelen Shakespeare & co ved Notre Dame i Paris. De plukker opp tråden igjen og finner raskt tilbake til repertoaret de hadde i Wien 9 år tidligere. Mens de spaserer gjennom Paris‘ hager og gater blir vi kjent med dem på ny i deres litt eldre og visere tilstand. Temaene er mindre og mer konkrete enn den dagen i Wien, de snakker om hva og hvordan de er, ikke så mye om hva de skal bli og hvordan de skal bli slik de gjorde i Before Sunrise.

Not a freedom-fries kind of American

Som i Before Sunrise så er hovedrollene i Before Sunset heldigvis gjentatt av Ethan Hawke og Julie Delphy. Dette er nok også helt essensielt for at det skal fungere. Jeg er sikker på at det ikke på noen som helst måte ville blitt noe Before Sunset dersom ikke de to var med. Hawke’s Jesse i Before Sunrise, sammen med hans Troy karakter fra Reality Bites, er begge stilstudier av hvordan unge intellektuelle menn taklet verden på midten av 90-tallet. Hans videre tolkning av den nå 30-something Jesse i Before Sunset er en likeledes troverdig representasjon av den samme unge mannen, men på midten av 2000-tallet.

Samme med Delphy, selv om hennes karakter kanskje ikke er like universell alltid. Eller muligens det bare er min subjektive tolkning av filmen som mann og i målgruppen for denne filmen, jeg vet ikke. Men jeg kan i alle fall si det at Delphys Celine er en karakter langt ifra normen av kvinnelige karakterer. Visstnok skal hun ha blitt oppfordret til å droppe å gjøre Before Sunset og heller gå på treningsstudio av sin tidligere agent, et råd hun heldigvis ikke tok han opp på.

Det sier vel noe om bransjen da Celine er en av de mest egenrådige og interessant kvinnelige karakterene vi har hatt på lerretet de siste 25 årene. I Before Sunrise fra 1995, et tiår beryktet for å skrive dårlige roller for kvinner på et generelt plan, så var hennes Celine et friskt pust og hun følger opp med en stilsikker utvikling av karakteren i Before Sunset som, tilsvarende Hawke’s Jesse, utstråler en realisme og utilgjorthet som er beundringsverdig. 

Richard Linklater, filmens regissør, tilbringte i 1989, en lignende dag sammen med ei jente kalt Amy som den Jesse og Celine hadde i Wien og tanken på å møte henne igjen var en stor grunn til at han laget filmen, han håpte at hun ville se den og ta kontakt. Nettopp det samme sier Jesse i Before Sunset, etter han møter Celine igjen så sier han at han innser at han skrev boken for å kunne komme til Paris og der ville han møte henne igjen og da kunne han spør henne hvor hun ble av (med en henvisning til avtalen om å møtes et år senere som Jesse og Celine gjorde seg i mellom mot slutten av det første møtet i Wien, en avtale bare han holdt)

Så at oppfølgeren ble som dette kan jeg se for meg at var Linklaters plan hele tiden egentlig da det passer med hans personlige bakhistorie. I etterkant har samme trio kommet med den like så flotte Before Midnight 9 år etter Before Sunset igjen hvor vi møter Jesse og Celine igjen, ytterligere 9 år eldre og 9 år visere.

Linklater viste samme interesse for tid i karakterutvikling i den fantastiske filmen Boyhood (2014) som er filmet over 12 år og gir dermed en enestående naturtro aldring av skuespillere og en reell skildring av at tematikk kan endre seg over tid. I Before- filmene viser Linklater at han er en mester i dette. Nyansene i hvordan Jesse og Celine har endret seg over de 9 årene siden sist vi traff dem er deilige å se på. Hvordan de er mer komfortable med seg selv, hvordan de samtidig er mer kyniske og bestemt. Jesse sier selv tidlig i filmen: «When I was younger I was healthier but I was whacked with insecurity, now I’m older and my problems are deeper but I am more equipped to handle them”. 

Det er som om filmene skulle vært skrevne i ett stort manus så sømløs er overgangen mellom filmene, samtidig som at de på ingen som helst måte kunne vært skrevne samtidig på grunn av teamene i det de snakker om. I 2004 så snakket folk om miljøet på måten Celine snakker om det, det ville vært umulig å forutse i 1995, men det er samtidig ingen som helst tvil om at det er samme karakter som sier det. Det er dette som er så imponerende med denne filmen. Når jeg tenker på Ethan Hawke og Julie Delphy så tenker jeg at de er Jesse og Celine. Det at de har vært med å skrive manusene selv er med på å forsterke følelsen av autentisitet i replikkene på en måte slik at det ikke føles som replikker, men som samtaler.

Baby you are gonna miss that plane

Before Sunset kunne vært fremført på en teaterscene i stilen, men er skrevet mer som en roman enn et manus. Det er lange scener (den lengste på hele 12 sammenhengende minutter uten klipp) og filmen foregår mer eller mindre i real time. Jesse skal rekke et fly og den timen de soser rundt i Paris er den timen han har på seg til flyet går. Når du ser filmen for første gang så må du jobbe for å konsentrasjonen opp og få meg seg alt de sier, det er derfor jeg mener denne blir bedre med flere gjensyn. Det er da lettere å holde tråden og du kan grave litt under replikkene også.

Når du vet hvor filmen leder og hva som skjer etter så kan etterhvert begynne å skille på replikkene som sies etter hva som er baktanken. Etter å ha møtt hverandre og innsett at det fortsatt slår gnister mellom dem så prøver Jesse å lede samtale inn på temaer som frihet og det å leve for begjæret i livet, han har nok bestemt seg allerede der. Han tar ikke opp at han er gift og at han har barn. Det er ikke før de har vært nær hverandre fysisk at hun tar det opp da det viste seg at hun visste det hele veien, det fører samtalen inn på et annet spor hvor de begge hele veien leter etter innfallsvinkler for å adressere elefanten i rommet og samtidig skyr å komme inn på temaet for alvor.

Jo flere ganger man ser denne filmen så nyter man mer og mer den lekne spenningen som ligger i manuset og hvordan det sakte bygger seg opp.

Filmen er så velkomponert, utelukkende gjennom ord og kroppsspråk at sluttscenen inne på rommet til Celine føles som er visuelt klimax på høyde med at Hans Gruber slippes fra Nakatomi bygningen. Stemningen kan skjæres med vinkelsliper i det Celine sier sin siste replikk til Jesse i filmen «Baby you are gonna miss that plane» og han avslutter filmen med «I know».

Hele denne avslutningsscenen, fra de er i bakgården og Delphys egen virkelige far står der ved grillen og rigger til fest, til hun synger for han og deretter følger opp med Nina Simone etterligningen og historien om Nine Simone konsertene hun var på, er utrolig velspilt og herlig å se på. Replikkene spretter mellom alle gjenstandene i den lille loftsleiligheten og man kan se hvordan både Celine og Jesse har resignert og gitt seg hen i den fantasien de har begge latt vokse inni seg de siste 9 årene siden den skjebnefulle dagen i Wien.

Det går ikke an å si at den ene er bedre enn den andre fordi de hanger så godt sammen men interessant nok kan de kan begge stå på egne ben også og det er sjeldent for filmer i samme serie. Men traff Richard Linklater noen gang Amy, sitt eget livs Celine igjen? Svaret er nei, ikke før siste film, Before Midnight, kom i 2013, fortalte han selv den virkelige historien til verden og etter det ble han kontaktet av noen som kjente Amy, det viste seg at jenta han møtte den dagen i 1989 døde i en ulykke i 1994, et år før Before Sunrise kom ut på kinoer. Og etter man har sett Before Sunrise er den tragedien om mulig enda mer trist selv om filmen, i likhet med sin forgjenger og sin etterfølger i «Before»-serien står, og vil stå, som en hyllest til den kompromissløse kjærligheten. 

Jeg lurer på om vi får se Jesse og Celine igjen i 2022, jeg håper det.

Before Sunset, (i overkant av) en helt grei film

Kilder:

https://www.imdb.com/title/tt0381681/?ref_=nm_flmg_act_53 https://www.rogerebert.com/reviews/before-sunset-2004